Hun våknet med et rykk og kjente at hun var klam på ryggen. Hun hadde drømt at hun løp, men det var som om hun vasset i seig leire og ikke kom seg noen vei. Bak seg hørte hun pusten til mannen som kom etter. Stadig nærmere kom han. Så var hun brått et annet sted. Hun fløt gjennom luften, og ansiktet til en mann viste seg for henne. Hun hørte stemmen hans også, opptil flere ganger. Han virket bekymret for henne. Så ble han borte, og igjen måtte hun løpe. Løpe for livet ...
Forvirret lot hun blikket gli rundt i rommet. Kanskje var hun død og dette var himmelen? Men det var ikke slik hun var blitt fortalt at den var. Her var det hvitt papir på veggene, med påmalte tynne striper og små blomster. Gulvet var brunmalt, med tykke tepper i flere rødfarger. Og dynen som lå over henne, var som skyer og luft. Det var store vindu med rødlige, tykke gardiner. På et lite bord sto en lampe med hvit kuppel som lyste opp deler av rommet. Hun lyttet engstelig, men det var helt stille. Nysgjerrigheten tok overhånd, og hun tasset ut på gulvet. Der sto hun litt, før hun våget seg fram til en av dørene og åpnet den forsiktig. Der kom hun inn i et nytt værelse, noe mindre enn det hun forlot. Veggene her var mørkerøde og prydet med flere malerier. Hun så et stort bord med penner, bøker og et blekkhus. Et skatoll og et par stoler sto inne ved veggen.
Hun gikk videre ut i en gang, og kulden slo imot henne. Først da ble hun klar over at hun var naken!
Ytterdøren gikk opp, og en ung gutt sto plutselig der. Han var eldre og høyere enn henne. Nå lot han blikket gli over kroppen hennes og smilte litt.
Redselen hugg tak, minner strøk om henne, gjorde henne stiv. Så skrek hun. Hun skrek så det gjallet gjennom hele huset, opp trappen med grønt gelender, gjennom vinduene i glassverandaen, inn på kjøkkenet. Igjen fylte hun lungene ble luft og skrek. Et ulende jammer fylte huset.
«Himmelen bevare!» En trinn skikkelse kom styrtende ut. «Ka e det som foregår her? Kom dæ bort, din gutvarg, skjente hun og klasket benkekluten rundt ørene på gutten.
«Æ har da ikke gjort nåkka. Ho bare sto der.»
Den runde damen favnet rundt den nakne kroppen og førte henne tilbake til sengerommet. Under dynen som var så myk som himmelens skyer.
«Hysj nu, så ja, hysj nu. Det her går bra. Ikke skrik nu. Så, så …»
Hun sluttet å skrike, men skjelvingene satt lenge i. Skjønt den myke damen var snill, hun kjente det på stemmen, luktene hennes, og ikke minst de lubne hendene som klappet og strøk. Trygghet!
«Ingen skal få gjør dæ nåkka, skjønna du,» sa damen og strøk henne over håret. «Det skal æ lov dæ på tru og ære. Ka e det du heite, lille venn?»
Hun svarte ikke.
«Du kan få kall mæ før Elen. Det e det æ heite, og æ e hushjelp her i doktergården. Han du møtt i gangen, e han Truls, drengen våres. Og så e det ho Dina, som e tjenestejente. Og så doktern, da. Han heite Gabriel, men nu e det nu bare æ som bruka navnet hannes. Du veit, æ e så gammel at æ kan tellat mæ sånt. De andre sier ’doktern’. Ja da, sånn e nu det.» Elen tok til å nynne mens hun rettet litt på dynen og pakket den bedre rundt henne. Det gjorde henne myk og litt søvnig. Måtte det bare vare. Det kjentes så trygt og godt. Ingenting kunne hende i alt dette myke og varme.
Det luktet mat, og hun kjente hvor sulten hun var. Nesten kvalm, siden det var så lenge siden hun hadde spist. Men aller mest var hun tørst.
Damen kunne kanskje lese tankene hennes, for hun sa brått: «Stakkars barn, du har jo ikke fått verken vått eller tørt. Tynn og elendig e du også. Nei og nei, kor e tankan mine i dag?»
Den myke damen, eller Elen, som hun het, reiste seg fra stolen hun satt på og løftet henne tilbake i sengen. «Nu må du hold dæ i ro her, så kommer æ straks telbake med mat tel dæ. Ka du lika før nåkka?»
Jenta svarte ikke, stirret bare tilbake. Hva skulle hun vel si? Hun likte mat!
«Ja, ja æ skal finn på nåkka.» Hun forsvant ut, og de brede hoftene svingte fra side til side under det vide skjørtet.
Det ble underlig stille, og tiden gikk sakte. Men så var Elen tilbake med et brett. Puter ble stablet opp bak ryggen hennes, og hun fikk smake den deiligste mat hun noen gang hadde opplevd. Det var søt og brun sirup, melk med fløterand, gult smør og ferskt brød. Hun spiste grådig til fingrene ble klissete.
«Du kunne ha fått meir, men det kan bli før mye før en liten mage. Vi får ta det sakte, sånn at du ikke blir syk før oss.» Hun klødde seg på underarmen. Hendene hennes var tykke med litt løs hud. Snille hender som aldri ville gjøre vondt. «Æ skal ordne et bad tel dæ. Det ser ut som du treng det.» Elen tok bort brettet mens hun snakket. «Og du hold dæ i ro. Du skal i alle fall ikke ut i den iskalde gangen meir.»
Det gikk enda lengre tid nå, men hun satt helt stille. Så kom Elen og hun som antagelig het Dina. Den rødhårede unge piken stirret voldsomt da hun satte en badestamp på gulvet.
«Nå, så du e huldra?» spurte hun.
 

Til toppen