Duggvåte netter (Heftet)

Serie: Soloppgang 54

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 54
ISBN/EAN: 9788202538361
Kategori: Romanserier
Omtale Duggvåte netter

Det er sensommer, og det ligger en uhygge over Lierbygda. Men så dukker det opp en mann som kan være svaret på både de skremmende hendelsene og på Marinas drømmer.

Hun gløttet bort på han og tenkte på oldemorens spådom. Kunne det være ham oldemoren hadde sett? Hun ristet på hodet. Selvfølgelig er det ikke ham. Jeg er så dum!

«Hemmeligheter, kjærlighet og intriger og spenning, alt som en god serie skal ha.» Gro Kåsmoli, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Duggvåte netter
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Oldemoren satt i sengen. På dynen lå en av bøkene hennes. 
«Ja, hvordan står det til med deg?» Hun satte seg som vanlig på sengekanten og la hånden på armen hennes.
«I går trodde jeg at jeg skulle vandre, men jeg våknet i dag og følte meg i fin form. Ja, jeg orker ikke stå opp, men jeg har det tross alt bra. Jeg merker at jeg hører dårligere nå, og jeg glemmer mye.» Hun så ned. Marina syntes oldemoren så trist ut.
«Alle glemmer litt, oldemor. Det er ikke noe galt i det.»
«Nå ja, jeg er ikke dum, Marina. Jeg vet at jeg har blitt litt skrullete på mine gamle dager. Det gjør meg trist, for jeg hadde jo ikke håpet at det skulle ende slik. Min mor ble slik, forstår du …» Marina så at den gamle var lei seg nå. «Hun svant hen og husket til slutt ingen. Ja, hun sluttet også å tale. Jeg vil ikke at det skal skje med meg.»
Marina lente seg frem og klemte henne. «Det skjer ikke med deg, oldemor. Du er så skarp som en knivegg. Og du tok Peder fatt og fikk satt ham på plass. Du visste hvordan du skulle få taket på ham. Dessuten hjalp du August, slik at han får en flott fremtid.» Hun lente seg tilbake og smilte.
«Ja, jeg husker i hvert fall at Peder skyldte meg en hel del penger. Ja, dere har vel fått med dere at sakføreren min har vært her en del ganger. Gården blir i familien og jeg er langt roligere nå. Peder måtte gå med på det. Jeg må jo tenke på Marna også. Hun er mitt oldebarn, like mye som deg.»
«Jeg vet det, oldemor.»
«Men, hvor skal det bli av deg da, kjære jenta mi? Jeg håper inderlig den rødhårete mannen dukker opp. Ham som blir ditt livs kjærlighet. Jeg ser ham ofte, forstår du.»
Marina sukket innvendig. Det kunne være at oldemoren rotet når det gjaldt denne mannen, men hun håpet han fantes ett eller annet sted og at oldemoren hadde rett om at han ville komme til henne.
«Jeg ser i øynene dine at du ikke er overbevist, men jeg hører stemmen hans.» Hun rynket pannen. «Jeg hører ham tale til en stor forsamling. Og gud så staut han er! Jeg ser du blir betatt av ham. Men du legger ikke merke til at han blir kjær i deg ved første øyekast. Så lov meg å følge med, Marina, for ham skal du ha.»
Marina nikket. «Jeg skal følge med.» Likevel var hun usikker på det oldemoren hadde sagt da hun senere gikk ned i stuen, hvor moren og Johan satt sammen i sofaen og talte lavt sammen. 
Andrine smilte. «Har du vært innom bestemor?»
«Ja, og hun sier mye rart. Ifølge henne skal jeg møte en mann som blir kjær i meg med en gang han ser meg. Jeg lurer på om hun roter eller om det er sant. Ja, nå har jeg fått noe å gruble på.» Hun sank ned i lenestolen.
Johan smilte. «Fru Lierviken er nok rotete av og til, men samtidig kan hun være skarp. Og jeg vet at hun er synsk. Så bare vent, du. Han dukker nok opp.»
«Men, hvor skulle han dukke opp, Johan?» Marina klarte ikke la være, for det var vanskelig for henne å tro på oldemorens ord. «Det er ingen menn her.»
Andrine kremtet. «Så du har glemt Karolius?»
«Nei, mor. Jeg kommer aldri til å glemme ham. Jeg ble kjær i ham. Men han har også vist at han ikke er verdt noe. I hvert fall ikke for meg.»
Andrine nikket. «Jeg tror Stina har kommet hjem. Emilie mente hun hadde sett henne hos kjøpmannen da hun var i bygda.»
«Da synes jeg hun burde komme hit en tur. Dere er tross alt søstre.»
«Det er vi. Og hun kommer nok i bryllupet. Jeg sendte bud for en time siden. Men hun vet nok om det allerede, for presten har lyst for oss nå.»
«Allerede nå?»
Johan tok ordet. «Vi tror det, ja. Det bruker å ta sin tid, men vi er voksne folk og det er ikke nødvendig å vente i evigheter før vi blir gift.»
Marina hørte at stemmen hans var hektisk. Så var vel Johan livredd for at moren igjen skulle forandre mening. Det var nok han som hadde bedt presten om å fremskynde vielsen. Og nå gikk det fort til datoen som var satt.
«Ta det med ro, Johan. Jeg elsker deg og denne gangen blir vi ektefolk. Det kan jeg love deg.» lo Andrine. Så hadde hun gjennomskuet ham.

Til toppen

Bøker i serien