Uforklarlige hendelser skjer på Øvre Garmo. I hytta som tilhører gården, og som Roald bor i, finner Elias og Ivar en av drengens dukker. Nok et dyr dør, og Elias gir dukken til Anna, i håp om at hun skal tro på det han forteller om Roald. Men Anna er i beit for arbeidsfolk
og skal snart reise, hun nekter å innse at det kan være noe i Elias’ påstander.

– Du må holde opp med dette, Elias. Roald er blitt en besettelse hos deg. Han stakk hånden i lommen, tok frem dukken.
– Jeg fant denne i hytta. Roald hadde gjemt den i bordskuffen og snudd bordet.– Hva skal jeg gjøre med deg, Elias? Stemmen hennes skalv lett. Han lot henne ta dukken, stirret på hendene hennes som snudde og vendte på den. Som langt borte fra hørte han henne snakke. – Det må bli en slutt på dette, Elias. En dukke er en dukke, den kan ikke bryte inn i livet vårt på noen måte.
Jeg skjønner ikke hva du tenker på.

UTDRAG FRA BOKEN:
Elias hadde ikke lyst til å stå opp, men var nødt til å gå på veslehuset.

            Hutrende la han fellen til side, kom seg ut på det kalde tregulvet og kledde seg raskt før han skyndte seg ned på kjøkkenet.

            Det var ikke lenge siden moren la seg, kjente han på lunken i rommet, og tok på seg genseren foran peisen. Han kastet et blikk mot vinduet og gruet seg for å gå ut.

            Etter å ha lukket utgangsdøren etter seg, sprang han kjapt over tunet og inn på låven.

            Han gjorde seg raskt ferdig og hastet mot låvedøren, gledet seg til å komme tilbake til varmen. 

            Det var da han skulle åpne, at han oppfattet lyder som fikk ham til å bråstanse.

            En liten stund ble han stående og holde pusten mens han forsøkte å finne ut hvor lydene kom fra. Frostrøyken dampet fra munn og nesebor, det var nesten like kaldt som ute.

            Etter en stund fant han ut at lydene måtte komme fra stallen. Stille kom han seg bort til døren, åpnet så vidt og kikket inn.

            Først kunne han ikke få øye på annet enn de mørke båsveggene og hestehodene over, men så oppdaget han Roald! Drengen sto midt i stallgangen og snakket med hestene, virket det som.

            Noe kaldt ålte seg oppetter ryggen og nakken. Minner fra da Roald snakket med væren var plutselig der, sammen med vissheten om at den døde like etterpå. 

            Elias myste mot mørket, forsøkte å se hva som foregikk, men det var langt fra enkelt så mørkt som det var. Det var så vidt han kunne øyne drengen.

            Da plutselig så han Roald gå mot fjordinghingstens bås, som var litt unna de andre, den ble urolig om den sto for tett på de andre hestene.

            – Der er du, hørte han drengen si. – Du skal komme til å lage mange føll. Du skal …

            Det var som om en fremmed kraft tok tak i Elias og dro ham inn i rommet. – Hva gjør du? spurte han. – Hvorfor snakker du med hesten min?

            Roald kastet seg rundt. Et kort øyeblikk så han vettskremt ut, i det neste smilte han. – Nei men, er det deg, Elias?

            – Du ser vel det, svarte han kort og gikk mot mannen. – Det var noe som sa meg at hingsten ikke hadde det bra, fortsatte han med dirrende røst.

            – Det er som det skal være med hestene. Hingsten din har det ikke verre enn de andre.

            Elias stanset foran hingstens bås. – Hva gjør du? Hvorfor snakker du med dyrene på den måten? gjentok han. – Du snakket med væren også. Jeg hørte deg ... og ikke lenge etterpå døde den.

            Roald fikk et hardt drag i ansiktet. – Du er ikke til å stole på, sa han og så foraktelig på ham. – Du innbiller deg det utroligste og går rett til moren din med det.

            – Det er ikke sant! Jeg innbiller meg ikke mer enn andre folk, og det jeg ser med egne øyne, tror jeg på.

            Roald fnøs og begynte å gå mot døren. – Jeg gidder ikke å stå her sammen med en guttunge midt på natten. Særlig ikke når han er så obsternasig som deg.

            – Hva sa du til hingsten? ropte Elias etter drengen. – Hva slags trolldom er det du kaster over dyrene her på gården?

            Roald snudde seg brått, satte et hatefullt blikk i ham. – Du er en pest og en plage! freste han. – Hadde jeg kunnet, hadde jeg … Han løftet hånden og dro fingeren som en kniv over strupen.

            Deretter forlot han stallen.

            Elias forsøkte å roe skjelvingen som hadde satt seg i kroppen.  Han presset ansiktet inn mot den varme hestepelsen og pustet tungt. – Jeg lærer aldri, sa han. – Jeg burde ikke ha blandet meg inn. Det er ingen som kan drepe med ord. 

            Varsomt la han armene om hingstens nakke. – Hvis det skjer noe med deg, vet jeg ikke hva jeg gjør, hvisket han.
Moren tok seg til halsen idet han kom inn på kjøkkenet. – Åh, som du skremte meg! utbrøt hun. – Jeg trodde at jeg var den eneste som var oppe.

            – Jeg måtte på veslehuset, sa han og lurte på om han skulle fortelle henne om Roald og hingsten.

            – Der fikk du for at du ikke gikk før du la deg. Hun smilte nå.

            Han svarte ikke, men tok av seg jakken og hengte den på en knagg. Deretter gikk han bort til vaskevannsfatet og vasket hendene.

            Moren satte seg ved kjøkkenbordet. Han visste at hun hadde vanskelig for å sove enkelte netter, og hadde en mistanke om at det var fordi hun tenkte på faren.

            – Du virker tankefull, sa hun med ett.

            – Jeg er trøtt.

            – Det er noe mer. Jeg merker det, fortsatte hun å mase.

            Han ble oppgitt og snudde seg mot henne med håndkleet mellom hendene. – Jeg gidder ikke å fortelle noe til deg, du tror meg ikke likevel.

            – Elias da. Hun virket plutselig lei seg.   

            Han bestemte seg for å prøve, bevise at hun kunne sette sin lit til ham. – Roald var i stallen.

            Hun så forskrekket på ham. – I stallen? På denne tiden av døgnet?

            – Han var der, gjentok han fort. – Han snakket med hestene, men mest med hingsten.

            En nyve dukket opp mellom brynene hennes. – Det var da underlig.

            Han så forundret på henne. – Tror du meg?

            Hun ristet på hodet, virket forvirret med ett. – Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

            Han sank litt sammen i kroppen. Det var det han tenkte. Hun ville ikke tro ham.

            Med lett subbende skritt gikk han mot loftstrappen.

            – Roald er glad i dyr. Jeg har sett at han ofte snakker med hannkatten.

            – Bare vent, sa Elias og gikk opp det første trinnet.

            – Bare vent ... på hva da?

            – Snart finner vi hannkatten død.

            Moren rakk ikke å si mer før han var oppe på loftet.

            Han måtte trå varsomt for ikke å snuble i en av madrassene. For noen dager siden hadde moren snakket om at de skulle få senger. Han håpet at det ikke ble lenge til, tenkte han og la seg under fellen. Hun skulle jo reise til sommeren. Det ville nok ikke skje stort på gården før det. 

            Blikket hans søkte mot vinduet, hvor isrosene lå tett over nesten hele glasset. Et sted der ute var Roald. Hva gjorde han nå, og hva holdt han på med i stallen?