En datters avskjed (Heftet)

Serie: Sønnavind 73

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 73
ISBN/EAN: 9788202435868
Kategori: Romanserier
Omtale En datters avskjed

Elise venter spent på Roberts rettssak, og hun får hjelp av venner og familie til å beskytte «Beinrangelet» mot alle hans fiender.
    I Asker blir forholdet mellom Hilda og eldstedatteren mer og mer anstrengt. Verken Hilda eller Ole Peder er begeistret for Anna Katarinas kjæreste Friedrich, og til slutt har Anna Katarina fått nok.
 
I det samme kom en rislende uhygge som kastet over Hilda. Det var noe som manglet, noe som brått gjorde det vakre værelset nakent og fremmed. Klærne som alltid pleide å henge på knaggene nærmest døren, var borte. Det samme var hårbørsten, speilet og kammen på toalettkommoden.
    Da oppdaget hun at det lå en liten, hvit konvolutt midt på det brune skrivebordet. Utenpå sto det med Anna Katarinas sirlige håndskrift: «Til mor og far».
    Med skjelvende hender åpnet hun konvolutten.

Til toppen

Andre utgaver

En datters avskjed
Bokmål Ebok 2014
En datters avskjed
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

I det samme hørte de en glad barnestemme rope «Mormor!», og i neste øyeblikk var Bitteliten der og kastet seg i armene hennes. Bak henne kom seks–syv barn til, og alle ville ha en klem av Bittelitens mormor. Elise lo og fant snart frem torvvesken der hun hadde en pose full av karameller som nettopp var beregnet på barna i gården. 
    Bittelitens lekekamerater ville heller fortsette med «hauk og due»-leken enn å være med på tur, men selv trippet hun av iver etter å gå. Det var et varmt drag i luften til tross for at de allerede var kommet til september, solen skinte fra klar himmel, og fra åpne porter lød glade barnestemmer. Bitteliten gikk mellom Elvira og Elise, holdt begge i hånden og hoppet og danset mens hun gikk.    
    «Tenk at du er tre og et halvt år allerede, Bitteliten,» sa Elise og frydet seg over å se livsgleden og iveren hennes. Tenk å være så ubekymret og sorgløs, så glad over livet og tilværelsen, tenkte hun. Så mye de voksne hadde å lære av barn, å leve i nuet og ikke kaste bort tiden med bekymringer for noe som kanskje aldri ville skje. 
    Hun sukket. Ingen hadde visst mer å lære av det enn hun selv. Stadig kretset tankene hennes om vanskeligheter hun selv ikke kunne rå med, som Martes sykdom og Anna Katarinas opphold i et land som ble mer og mer fremmedfiendtlig. Så var det Sigurds manglende utdannelse, Rosalinds stormende forelskelser og hva de måtte føre til, Halvdans problemer, herr Bolstad Syversens hjelpeløshet i et forhold som Elise ble mer og mer skeptisk til, og Henriks tydelige sorg over å ha mistet Herman. Kanskje han savnet Magnhild også.
    «Er ikke prestegården vakker?» kom det begeistret fra Elvira. 
    Elise skammet seg. Hun hadde vært så fordypet i vonde tanker at hun hadde glemt å se seg rundt.
    «Visste du at den opprinnelig var våningshuset på Vaalerengen gård?»
    «Nei, det visste jeg ikke. Jeg er enig med deg, det er en vakker bygning.»
    En ung mann i hatt og frakk kom mot dem. Plutselig stanset han rett foran dem og utbrøt: «Er det ikke selveste forfatterinnen, Elise Ringstad?» Han lettet på hatten og smilte.
    Elise følte seg smigret og smilte forlegent. «Jo, det stemmer.»
    «Gratulerer med seieren!» la han til og fortsatte å gå. Akkurat idet han passerte henne, kjente hun brått benet hans foran sitt eget, og hun mistet balansen og falt så lang hun var.
    Elvira kom med et forskrekket utrop og skyndte seg å hjelpe henne opp igjen. «Hva i all verden var det som skjedde?» spurte hun uforstående.
    Elise skulle til å buse ut med sannheten, at mannen hadde spent ben på henne, men tok seg i det i tide. Elvira hadde nok med aborten og alle tatermotstanderne om hun ikke skulle bli redd Tobakks-Larsens tilhengere attpåtil. Det kunne ikke være noen annen forklaring. Hvorfor skulle en vilt fremmed mann spenne ben på henne hvis han ikke hadde imot henne av en eller annen grunn? Hun visste ikke at hun hadde andre fiender enn de som støttet sønnene til Tobakks-Larsen.      
    Hun lo en kunstig latter, børstet av kåpen og var glad hun ikke hadde brukket noe. «Jeg skjønner ikke hva det gikk av meg, jeg pleier aldri å bli svimmel.»
    «Du må se deg for,» kom det veslevoksent fra Bitteliten. Den setningen hadde hun nok ofte hørt fra moren sin, tenkte Elise.
    «Det er sant, Bitteliten, jeg må være mer forsiktig og se meg for. Kanskje jeg snublet fordi jeg ble opptatt av å se på den vakre prestegården,» la hun til.
    «Du var ikke opptatt av prestegården, men av en av dine beundrere,» sa Elvira smilende.

Til toppen

Bøker i serien