En duft av Shalimar (Heftet)

Serie: Skyggespill 4

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skyggespill
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202538699
Kategori: Romanserier
Omtale En duft av Shalimar

En ny verden åpner seg når Inger Marie blir kjent med Mia, men forholdet er ikke enkelt. I tillegg blusser avstandsforelskelsen i Jonas opp igjen.
Gestapo strammer grepet. Døden truer den som ikke følger spillereglene, og hverdagen forandres for alle i familien. Inger Marie føler seg overvåket, og hun frykter for hva som kan skje med faren, som er blitt arrestert på ny.

– La oss smake på champagnen! Skål! Mias velmanikyrerte fingre lukket seg om stetten. Leppene hennes etterlot seg rød farge på kanten av glasset. Hun så Inger Marie inn i øynene. – For vårt nye bekjentskap. Jeg har virkelig gledet meg til å se deg igjen.

Jeg trodde dette bare var en krigsserie, men den har jo alt! Eva Stensrud på sitt beste! – Kari Mørch, storleser

Til toppen

Andre utgaver

En duft av Shalimar
Bokmål Ebok 2017
En duft av Shalimar
Bokmål Nedlastbar lydbok 2022

Flere bøker av Eva J. Stensrud:

Utdrag

Tante Rose forkynte at hun skulle på sopptur, og ville ha Inger Marie og Anna med seg. – Det vokser både kantarell og steinsopp i skogteigen ved fjorden, lokket hun. – Det er på tide at dere lærer dere hvilke sopper vi kan spise, for sopp vil bli et verdifullt tilskudd dersom det blir mangel på kjøtt.
– Jeg må på biblioteket, avviste Anna. – Jeg har en oppgave jeg må skrive, så jeg sitter på med far når han drar til sykehuset. Dere får gå uten meg.
– Elisabeth? sa tante Rose spørrende. – Blir du med oss?
Moren ristet på hodet. – Dere hørte vel tordenværet i natt? Jeg får så lett migrene i slikt vær. Det er best jeg holder meg i ro.
Tante Rose trakk på skuldrene. – Som dere vil. Da blir det du og jeg, Ingmar. Jeg lager niste.

– Dette er en sjampinjong, Ingmar. Og denne her – tante Rose holdt frem en sopp som så nesten identisk ut – er en hvit fluesopp. Tar du feil av de to, dør du.
– Jeg har aldri sett en hvit fluesopp før. Fascinert strakte Inger Marie hånden frem for å ta på den vakre, hvite soppen, men tanten grep henne om håndleddet og ristet på hodet. – Jeg vil ikke at du skal røre ved den engang! En bit på størrelse med en lillefingernegl er nok til å ta livet av et menneske. Se her. Hun pekte på undersiden av soppen hun holdt mellom tommel og pekefinger. – Fluesoppen har hvite skiver. Sjampinjongens skiver er alltid farget. Hos de små er de rosa, hos de store fløyelsbrune. Men disse er altså kritthvite. Hun slengte soppen fra seg og gned fingrene rene på mosen. – Fluesoppen inneholder en gift som dreper cellene i kroppen.
– Hva er symptomene?
– Magesmerter, oppkast og diaré etter en dag eller så. Tantens blikk smalnet. – Så kommer det nifse, skjønner du. For man blir nemlig bedre igjen – et par dagers tid. Deretter – pang! Dødelig leversvikt. Alt håp ute.
– Huff. Inger Marie grøsset.
– Det finnes sopper som er enda giftigere også. Spiss giftslørsopp, for eksempel. Den ligner traktkantarell. Eller grønn fluesopp, som lett kan forveksles med grønnkremle.
– Er du sikker på at dette er en god idé, tante? Er det ikke bedre å være litt sulten?
Rose lo. – Jeg skal lære deg noen sopper du trygt kan plukke. Du husker vel dem jeg lærte deg da du var liten?
– Jeg kjenner igjen kantarell og piggsopp, tror jeg.
– Og steinsopp?
– Kanskje.
– Vent litt. Tante Rose skrevde over en trestamme og bøyde seg fremover.
Inger Marie undertrykte et smil. Tanten hadde valgt et merkelig antrekk for skogsturen. På overkroppen hadde hun en blomstrete bluse og en lusekofte som sprikte over den runde magen. Knickers brukte hun aldri, for hun påsto at hun ikke fikk puste i dem, så hun hadde på seg et skjørt som rakk til midt på de runde leggene, samt knickersstrømper og beksømstøvler. Det lange, gråblonde håret var satt opp i en topp og skjult under onkelens grå fiskehatt.
– Se her! sa tanten andpustent. Hun holdt frem flere sopper med tykk stilk og glatt, lysebrun hatt. – De smaker nesten som kjøtt. Når vi steker dem i smør … Hun fikk et konspiratorisk uttrykk i ansiktet. – Jeg har stukket til side litt smør, skjønner du. Forsyningsnemnda fikk ikke riktig alt. Før krigen fikk jeg aldri onkelen din til å spise sopp, men jeg tror situasjonen er annerledes nå. Men hva sier du, Ingmar … skal vi ta oss en kopp te?
De fant en lysning mellom store, gamle furutrær og slo seg ned i den myke mosen ved bredden av en klukkende bekk. Dette var gammel skog, trærne var over hundre år gamle. Røttene snodde seg som urdyr over moseteppet, og stiene var dekket av rødgylne barnåler. Inger Marie lente ryggen mot en stor stein, lukket øynene og trakk skogsduftene til seg. Det anget av fuktig mose, kjerringris og blåbærlyng. En humle surret på en tue like ved, ivrig etter å suge i seg nektar før den siste rest av sommer var til ende.
Tanten fant frem termosen og to kopper og skjenket te til dem begge. – En liten skje honning får vi unne oss, ikke sant? Hun rørte i koppen og nippet velbehagelig til den varme drikken. – Jeg takker vår skaper for at vi har gården, Ingmar. Jeg frykter at det kan bli alvorlig matmangel om ikke lenge.
Inger Marie betraktet det alvorlige ansiktet hennes og leste bekymringen i det. – I Oslo har de opprettet et landbrukskontor som skal stå for dyrking og fordeling av poteter og kålrot, sa hun. – Du har rett i at det er verre for dem som ikke kan dyrke noe selv. Det sies at kommunen etablerer egne kriselagre også, men mye selges på svartebørs.
– Det er et uvesen, nikket tanten med rynkede bryn.
– Det er visst mest tobakk og brennevin det går i.
– Foreløpig, ja, men jeg er redd det vil bli andre ting etter hvert, kanskje til og med livsnødvendigheter. Forresten, Viktor har satt tobakksplanter, visste du det? Han sådde dem i juni, uten å si noe til noen. Nå er de store og fine, og bladene skal henges til tørk på låven.
Inger Marie nikket. – Han fortalte meg det. Han er vel redd for å slippe opp for røyk.
– Tobakken brukes som valuta også. Byttehandel er bedre enn å gå på svartebørsen.
De fortsatte å småprate en stund. Inger Marie betraktet tantens ansikt og ventet på en passende anledning. Den kom da tanten kom tilbake etter å ha gjort seg et nødvendig ærend bak en tue. – Jeg har noe jeg må fortelle deg, tante, begynte hun.
– Ja vel? Tanten knelte ved bekken og skylte hendene. Det virket nesten som om hun ønsket å utsette samtalen, tenkte Inger Marie, mens hun betraktet den runde ryggen i den litt for korte koften. Av og til mistenkte hun tante Rose for å være en heks.
Tanten betraktet henne oppmerksomt mens hun møysommelig lirket baken ned på en stubbe. – Jeg la merke til at du virket tankefull da du kom hjem i går kveld. Har det skjedd noe?
– Jeg har truffet mors søster. Mia.
Tante Rose satt noen sekunder uten å si noe, så nikket hun. – Jeg gjettet at det var noe slikt, ja. Og?
– Mor sa at hun var gal, men det er hun ikke. Mor løy for meg.
– Har du snakket med henne om det?
– Ikke ennå.
Tante Rose la albuene på lårene og foldet hendene rundt knærne. – Hvorfor ikke?
– Du vet jo at hun ikke vil snakke om det, tante. Far påstår at hun har det vondt.
– Hun har det vondt, Ingmar.
Tonefallet fikk Inger Marie til å se opp. Det var noe hardt i tante Roses stemme som ikke hørte hjemme der.
Tantens bryn var sammentrukne. – Du er voksen nå, Inger Marie. Det betyr at du må tenke deg om før du buser ut med ting. Du skal ikke nevne Mia for Elisabeth.
– Jeg sier det jo til deg, ikke til henne. Inger Marie følte seg såret. – Jeg synes ikke det er riktig å holde slikt hemmelig. Dessuten var det far som fortalte meg om henne.
– Noe jeg antar at han gjorde i et øyeblikks ubetenksomhet som han angrer på nå. Tanten lød fremdeles merkelig uforsonlig. – Du har spurt meg om henne før, og jeg ba deg om å la det ligge. Ingen har rett til å få vite andres hemmeligheter, selv ikke du.
– Men hun løy for meg, tante! Hun sa at Mia var gal! Hvorfor gjorde hun det?
Tante Rose presset de myke leppene sammen til en tynn strek.

Til toppen

Bøker i serien