«Du burde heller ha valgt Vidar,» sa Elise forsiktig. «Da hadde du fått en solid arbeidskar som attpåtil er glad i datteren din.»
Til Elises forbauselse brast Jensine i gråt og styrtet inn igjen. Hun hørte henne hulke hele veien opp til kvisten. I det samme oppdaget hun Vidar. Han sto helt stille ved hushjørnet og lot til å ha hørt hva som ble sagt. Øyeblikket etter fortsatte han å leie hesten opp mot stallen som om ingenting var hendt.

UTDRAG FRA BOKEN:
Da Vidar dro av gårde neste kveld, var Elise først i tvil om hun skulle fortelle det til Jensine, men hun kunne ikke lyve heller, og det varte ikke lenge før Jensine spurte etter ham.

«Han har truffet søsteren til en av kameratene til Hugo, han som ble kalt Spurven,» fortalte Elise. «Han er på skolehjemmet fremdeles, og Vidar lovet søsteren å gjøre hva han kan for å få ham ut.»

«Hva kan Vidar utrette, når ikke herr Wang-Olafsen klarte det?»

«Nei, det blir ikke lett, men han hadde tydeligvis vondt av både gutten og søsteren.»

«Hvorfor hadde han vondt av søsteren?»

«Faren drikker, og moren har mistet arbeidet på Hjula på grunn av en brukket arm. Søsteren må holde liv i dem alle.»

«Er det der han er i kveld?»

«Ja, jeg forsto det slik.»

«Hvorfor skulle han hjem til dem?»

«Svært som du spør! Jeg kan da ikke blande meg opp i hva Vidar foretar seg, han er voksen.»

«Men du vet tydeligvis mye, han må ha fortalt deg en del.»

«Ja, han skulle ikke på arbeid før klokken ni i morges, vi pratet sammen under frokosten.»

Jensine nølte litt. «Fikk du følelsen av at han var interessert i denne søsteren?»

Elise var i tvil om hva hun skulle svare. Hvis hun sa ja, kunne Jensine enten bli sjalu og derved få øynene opp for hva Vidar var verd, eller det kunne virke stikk motsatt og hun vendte ham ryggen. Hun valgte det første. «Det så ut som om han likte henne godt. Han rødmet da han snakket om henne.»

«Vet du hvem hun er?»

«Hun heter Sonja Monsen og bor i Rosenlundgata.»

Jensine sa ikke noe, hun virket tankefull.

Jeg håper det ikke var galt av meg å si navnet hennes, tenkte Elise. Vidar hadde ikke bedt henne holde det for seg selv, men Jensine kunne være uberegnelig. Det var ikke godt å vite hva hun kunne finne på hvis det var noe hun likte eller mislikte.

«Vet du hvor hun arbeider?» kom det etter en lang stund, Elise trodde hun var blitt opptatt av noe annet.

«På Lilleborg fabrikker.»

«Hun er fabrikkarbeiderske, altså.»

«Er det noe galt i det? Det var jeg også før i tiden. Tante Hilda også.»

Jensine så på henne. «Det høres nesten ut som om du er glad for at Vidar har fått en venninne.»

«Ja, det er jeg. Han opplever ikke mye spennende, det går i hardt arbeid fra morgen til kveld.»

«Det gjør det for meg også,» svarte Jensine og ble blank i øynene.