Amelia ristet ham, klapset ham på kinnene, ristet ham hardere, alt imens hun hørte seg selv rope om hjelp igjen og igjen, men Gustavs kropp forble livløs. Hun la den spede barnekroppen ned på gresset, strøk håndbaken under nesen og tørket tårene ut av øynene. Ingen kunne ha hørt ropene hennes. Ingen kom. Ingen var der for å hjelpe henne. Hun var alene. Hun måtte klare seg selv. Hun trakk pusten dypt. Det var ikke Gustav som lå foran henne. Det var en barnekropp, en kropp uten liv. «Behandling af Skinndød ved Drukning: Allerførst maa Mund og Svælg hurtig renses for Vand, Mudder ...» mumlet hun for seg selv mens hun fulgte instruksene fra læreboken som omhandlet ‘Foreløbig Hjælp ved Ulykker’. Etter å ha renset guttens munn, uten å ha fått ut noe, vendte hun ham rundt, tok grep under magen hans og løftet ham høyt opp, slik at vann som sto i lungene og luftrøret, kunne renne ut. Litt vann sildret ut av guttens munnvik, men han begynte ikke å brekke seg, slik hun hadde håpet. Hun skyndte seg å legge ham på ryggen igjen og åpnet munnen hans. Hun hadde aldri foretatt en ‘Fremtrækning af Tungen’, men stakk to fingre inn i munnen hans og tok tak i tungen. Hun holdt et øye med Gustavs ansikt, i håp om å se tegn til liv. Samtidig forsøkte hun å ikke se ham, gutten som hadde vært hennes første pasient da hun for en måned siden kom til hospitalet. Hun så etter om pasienten viste livstegn, en liten rykning, tegn på at han var i ferd med å brekke seg, men kroppen hans var like livløs som da hun hadde trukket ham opp av vannet. Du kan ikke dø. Ikke her, i en mørk hage, fem år gammel. Et øyeblikk mistet hun tanken hun forsøkte å holde fast ved, at Gustav kunne være skinndød, og at hun kanskje kunne redde ham. Hun måtte ikke tenke. Ikke på annet enn det som sto i boken. Silvesters metode. Hun husket tegningen av hvordan man ga en pasient kunstig åndedrett, men hadde aldri sett noen utføre metoden, langt mindre forsøkt selv. Hun satte seg på knærne bak Gustavs hode, tok tak i armene under albuen og førte armene opp over hodet, så langt tilbake at brystkassen ble utvidet og luften kunne strømme inn i lungene – om hun da gjorde det rett. Deretter trykket hun armene ned mot brystkassen, slik at luften ble presset ut av lungene igjen. På ny ropte hun på hjelp. Selv da hun hørte høye stemmer og løpende skritt, fortsatte hun å rope.

Til toppen