- Hva er skjedd? spurte Anna og tok plass ved siden av Emilia. - Jeg vet ikke - Marta Marta spurte hvor faren min er, hikstet Victoria. Hun var blitt svært flink til å snakke norsk på de månedene hun hadde bodd i Norge, men nå, da hun var for oppbrakt til å tenke på norsk, slo hun over til engelsk. - Og så og så sa en gutt at jeg ikke har noen far fordi jeg er lausunge, og da lo alle. De ertet meg og sa at lausunger er noe stygt.
UTDRAG FRA BOKEN: En blå og vakker adventskumring gikk gradvis over til et bløtt kveldsmørke
som la seg over det snødekte landskapet de kjørte gjennom. Myke, snøkledde åser,
pyntet med små skogholt, skilte de jomfruelig hvite markene og engene fra
hverandre. Grantrærne inne i skogholtene hang med snøtunge grener ned mot bakken
og minnet om julekortene Margit hadde solgt i kirken i London. Tilbaketrukket
langs veien lå både små og store gårdsbruk og enkle bolighus. Det lyste så varmt
og vakkert fra de fleste vinduene. Lyset fra vinduene kastet oransje firkanter
ut på den blå snøen utenfor. Emilia satt taus og betraktet landskapet de kjørte
gjennom mens hun undret seg over at hun noen gang hadde trodd at hun ville
foretrekke utlandet fremfor Norge. Hun var riktignok ikke fullblods nordmann,
hun hadde ikke bodd så lenge i morens hjemland, likevel følte hun en
eiendommelig kjærlighet til landet. Det var et lite land, med få innbyggere
sammenlignet med andre land i verden. Og kanskje var det derfor at alt virket så
mye enklere her. Tryggere. Victoria satt med nesen klemt inn mot ruten og
fulgte med på alt som skjedde utenfor bussvinduet. Hun hadde fått stifte
bekjentskap med snø for første gang i sitt liv da de gikk i land i Sandefjord.
Til å begynne med hadde hun vært skeptisk og nektet å ta på den, men da Emilia
laget en rund liten snøball til henne, hadde hun tatt imot den med største
forsiktighet. Følelsen av den kalde, fuktige ballen i de små hendene hadde fått
henne til å slippe den momentant i bakken. Men nysgjerrigheten hadde likevel
blitt for stor, for kort etter hadde hun bedt Emilia om å lage en ny ball, og
denne gangen hadde hun beholdt den og klemt den mellom de små fingrene til de
ble røde av frost. Emilia hadde ingen votter, verken til henne eller til seg
selv, men Victoria hadde likevel villet kjenne på snøen flere ganger på vei til
bussen. Med jevne mellomrom trakk hun nå i Emilia og ville dele alt det nye
og fremmede hun så utenfor bussvinduene med henne. – Se, Millia! En hest! Se,
der er det to hester! – Ja, Victoria, jeg ser … Emilia prøvde å delta, men
tankene var helt andre steder enn hos barnet eller ute hos hestene som gikk løse
i en hamnehage. Litt av sjokket hun hadde vært utsatt for kvelden før satt
fremdeles i henne, og hun kunne ikke for det, men tankene hennes vandret flere
ganger til Frank Berger og avskjeden om bord i båten. Mente han det han hadde
sagt før de skiltes? Kom han til å ta kontakt med henne før han reiste ut igjen?
Han hadde puttet lappen med adressen hennes så nonsjalant i bukselommen, han kom
sikkert til å miste den, tenkte hun. Kanskje kom han til å glemme å ta den ut
når han skulle vaske buksene. Eller kanskje han tok vare på den og sendte henne
et postkort fra andre deler av verden. Kanskje fra Afrika, eller Amerika. Hun
visste ikke i hvilke farvann Corona II vanligvis seilte. At han ville møte henne
igjen mens han var hjemme i Nittedal, tvilte hun sterkt på. Hva så med meg?
tenkte hun videre. Vil jeg møte ham? Ønsker jeg å treffe ham igjen? Det var der
tankene hadde en tendens til å rote seg til, for på én måte kunne hun tenke seg
å møte ham igjen. Han hadde tross alt tatt seg godt av Victoria, og han hadde
vært hennes beskytter mot Larsen og sikkert flere av de andre mennene som holdt
seg unna henne fordi Frank var så frempå. Men likte hun ham, som mann? Hun
var ikke sikker. Han hadde vært snill og sjarmerende mot henne. Morsom på sin
måte. Det var dessuten noe ved ham, noe hun ikke klarte å sette ord på, men som
hadde rørt ved henne den kvelden han satt i dagligstuen og spilte gitar og sang
for henne og de andre som var der. Da hadde han virket så rolig og trygg, og så
… så pen. Han hadde pene øyne. Dype og intense. De kunne glitre av humor og
spillopper, mens de andre ganger fikk et dypt og vurderende uttrykk som
forandret hele ansiktet hans. Han var sikkert ikke en type det var lett å forstå
seg på, slo hun fast. Og kanskje var det derfor hun satt der og tenkte på ham.
Fordi hun var nysgjerrig på ham. Men så var det dette andre. Det som gjorde
at én side av henne håpet at han ikke ville ta kontakt med henne. Dette som
gjorde at hun følte et uforklarlig forbehold mot å bli bedre kjent med ham. Hun
hadde sett øynene hans bli svarte av sinne når han ble provosert av Larsen, hun
hadde kjent at det luktet sprit av ånden hans et par ganger, selv om det
visstnok ikke var lov å nyte alkohol om bord, og hun hadde hørt beskyldningene
Larsen hadde slynget mot ham ute på akterdekket kvelden før. Det var mye som
kunne tyde på at han ikke var mors beste barn. Men noe var det som gjorde at hun
likevel var nysgjerrig på ham og kanskje kunne tenke seg å møte ham igjen dersom
han tok kontakt med henne. – Millia, se der! Victoria trakk henne i
kåpeermet og brøt inn i tankene hennes igjen. – Se, snøen lyser! Emilia lente
seg frem og så ut. Noen hadde bygget en stor snølykt ute i en hage. Lykten lyste
så vakkert med et levende lys innunder alle de runde ballene. – Det der heter
en snølykt, forklarte hun. – Når vi kommer frem til den nye familien din, kan vi
lage en slik ute i hagen, vi også. Hun omtalte hele tiden moren og de andre
i hjemmet i Åsgårdstrand som «den nye familien», senere håpet hun Victoria ville
kalle dem bestemor og bestefar, og oldemor og oldefar. Hvis adopsjonen lot seg
gjennomføre. – Jeg vil lage snølykt, sa Victoria på en blanding av engelsk
og norsk. Ordet snølykt kom med perfekt, norsk uttale. – Du må nok vente,
svarte Emilia og lo. – Vi kan ikke gå av bussen her. Du må vente til vi er
fremme. – Snart? Victoria snudde seg mot henne og så spørrende på henne. –
Ja, jenta mi, svarte Emilia, som begynte å kjenne seg igjen i terrenget utenfor.
– Snart.