Marie banet seg vei ut av stuen, bortover gangen og ut døren. Hun hadde hjertet i halsen, og hun skalv så fælt at det var nesten så beina ikke greide å bære henne. Likevel tvang hun seg fremover. Hun løp rundt huset og mot skogholtet før hun kom på at hun måtte be om hjelp. Hun bråvendte og løp mot gjerdet på Sjøgløtt. Der oppdaget hun til sitt hell Kristian, som var på vei inn døren.

– Kristian! skrek hun. – En mann er skadet, han ligger i skogholtet, han har fått en grein i magen. Du må hente hjelp! Det haster!

Kristian stirret uforstående på henne.

– Vær så snill, det står om livet! Marie var helt på gråten nå.

Da var det som om Kristian forsto alvoret. – Selvfølgelig, Marie. Jeg skal hente doktoren med det samme. Ikke vær redd. Han slengte fra seg bøtten han hadde i hånden, og løp av gårde. Marie så etter ham med bankende hjerte. Hun håpet inderlig at doktoren var hjemme.

Hun hadde ikke tid til å stå og vente, men spant rundt og løp mot skogholtet igjen. Hele tiden banket hjertet vondt og hardt under blusen. Å, Lukas! tenkte hun. Hvordan gikk det med ham? Var han fremdeles i live? Hun snublet i en rot som lå over stien, bannet innett, hun som ikke pleide å banne, men hun var så redd. Kjære Lukas, hennes elskede Lukas, hun kunne ikke miste ham! Selv om han ikke var hennes, var det ikke til å bære om han skulle dø nå. Han kunne ikke det!

Hun så seg febrilsk rundt. Hadde ikke betjenten sagt at han lå i skogkanten?

– Han ligger der borte!

Marie snudde seg, hun hadde ikke enset at hun hadde folk bak seg, men nå var både lensmannen og betjenten kommet opp ved siden av henne. Det var betjenten som snakket, og det var lensmannen han snakket til.

Marie snudde seg, og først nå fikk hun øye på ham. Lukas lå bak en stor stein. Han måtte ha snudd seg og ikke sett steinen, snublet over den, og ramlet rett på en spiss grein som stakk opp.

Det gikk et søkk gjennom henne.

– Lukas! Hun stormet frem. Brydde seg ikke om hva de andre måtte tro. Det var et grusomt syn, å se ham ligge der med en grein stikkende ut av magen. Skjorten hans var farget rød av blod. Han lå urørlig, med øynene lukket, som om han skulle være død.

– Lukas! Hun bøyde seg fort ned og la kinnet sitt mot munnen hans. Syntes først ikke hun kjente noe. Men så var det som hun kunne merke en svak pust. Hun håpet det var riktig, og ikke noe hun innbilte seg. Hun satte seg opp og prøvde å tenke på om det var noe hun kunne gjøre for Lukas frem til doktoren kom. Hun kunne vel ikke røre ham i den tilstanden han var i nå?

– Hva gjør vi? Det var betjenten som snakket. Marie kunne høre hvordan stemmen hans skalv. Det var tydelig at han hadde problemer, der han sto. – Vi må kanskje rive ut den greinen som stikker ut av magen hans?

– Pokker også! Lensmannen spyttet i bakken. Som lensmann hadde han sikkert sett mye fælt, men dette var tydeligvis i meste laget, selv for ham.

– Jeg tror vi bør vente på hjelp. Jeg er neimen ikke sikker på at det er riktig å dra ut den greinen. Kanskje vil det skade ham mer. Det er nok best å vente på doktoren. Han er vel på vei?

Marie nikket og kikket fortvilet etter tegn til at han var på vei. Men det var selvfølgelig for tidlig.

– Bare hjelpen kommer fort, sa betjenten. Han måtte støtte seg til et tre, og det så ut som han unngikk å se i Lukas’ retning.

– Ja, la oss håpe det, sa lensmannen. Blikket hans var fjernt, og Marie lurte på om han virkelig håpet at Lukas skulle overleve dette. Hvis det var slik at han så på ham som en morder, mente han kanskje ikke at han fortjente å få leve?

Marie stirret med stadig økende desperasjon mot utkanten av skogen. Hjelpen måtte komme snart, det sto om liv. Hvis det da ikke allerede var for sent … Hun nektet å ta innover seg den tanken.

Hun strøk Lukas over håret. Det vakre ansiktet hans var så forferdelig blekt. Hun så for seg de blå øynene hans og ønsket at han skulle åpne dem og se på henne. Fortelle henne at han kom til å klare seg, at hun ikke måtte være redd. Hun mintes hvordan det var å kjenne de varme hendene på kroppen sin, kjærtegnene hadde vært så ømme, myke og varme. Aldri før hadde hun kjent slik en lykke. Hun hadde rett og slett ikke råd til å miste ham. Han var ikke hennes, han var gift med Julie, og hun hadde ikke noe som helst hevd på ham, men han måtte leve. Marie kunne rett og slett ikke tenke seg en verden uten Lukas.

Til toppen