Farvel (Heftet)

Serie: Soloppgang 48

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 48
ISBN/EAN: 9788202538309
Kategori: Romanserier
Omtale Farvel
Albert er i Christiania og forsøker å finne seg en ny plass i de velbeslåttes kretser. Men det er noe han har ugjort …
Doktoren blir tilkalt for å undersøke Undine, og Andrine kjenner på redselen for å miste moren.

Så løp hun videre, mot skogen, hvor hun igjen så den samme skikkelsen. Da hun endelig kom frem dit, sto moren der og strakte ut armene. Andrine klemte henne og ga henne blomstene hun hadde plukket.
«De er til deg, mor. Jeg håper du liker dem.»

Til toppen

Andre utgaver

Farvel
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Felicia smilte. «Det er en vakker dag. Og så godt som solen varmer nå. Det er sannelig på tide. Vinteren har vært lang og hard,» sa hun.
«Ja, den er ofte det her på Finnskogen. Vi bor jo i villmarken, vet du.»
«Ja, det skal være visst. Det vil ta meg år å bli vant til det. Været og temperaturen skifter ofte fra time til time. Jeg har aldri opplevd maken.»
«Jeg tenker ikke så mye over det. Jeg er vant til at det er slik her.»
Jøran kom ut fra stallen og smilte. Han kom bort til dem og satte seg ved siden av Maja.
«Nå har hestene fått stell. Gullstjerna er veldig rolig. Hun står bare der og vifter med halen. Hun lukket øynene da jeg børstet henne.»
«Ja, hun pleier å gjøre det. Hun er en snill hest og liker å bli stelt med.»
«Hun vil få et flott føll, det er jeg sikker på. Og hun blir en god mor, så godmodig og snill som hun er.»
Felicia smilte. «Dere er så opptatt av de store dyrene. Jeg synes de kan virke skremmende.»
«Det er ingen grunn til å frykte dem, mor. Det er snille dyr, men det er viktig å vise dem at det er vi som bestemmer. Vi kan ri en tur i dag, om du har lyst?»
Felicia så forferdet på ham. «Jeg setter meg ikke på en hesterygg! Aldri i verden. Det lukter av dem også. Nei, fysj.»
«Mor, da. Det lukter bare godt av hestene. Nå må du gi deg. Og du har da sittet på en hest før.»
«Ja, men det ga meg ingen glede. Hesten gikk bare og gresset og hørte ikke på meg. Så mistet jeg tøylene, og hesten snublet. Jeg falt nesten av,» sukket hun.
Maja kunne ikke annet enn å smile, for hun så det for seg. «Det er som Jøran sier, svigermor. Du må være bestemt, ellers dilter hesten bare rundt og tror den kan gjøre som den vil.»
«Ja, og derfor skal jeg heller ikke sitte på en hest igjen. Dere må da kjenne meg godt nok til å vite at jeg aldri kommer til å begynne å ri,» sa hun.
Amalie kom ut med kaffe og kaker til dem, og de nøt stillheten og varmen. Jøran lente seg frem og så bort mot havnehagen. «Jeg går og henter en av hestene,» sa han og spratt opp. Maja forsto ikke hva han planla, og Felicia ristet på hodet.
«Hvorfor det?» Maja fikk ikke noe svar. Jøran var allerede på vei bort. 
«Hva finner han på nå?» sukket Felicia tok en kake.
«Det vet jeg ikke. Kanskje han skal vise oss noe, eller kanskje han skal ut og ri en tur?»
Maja så at Jøran kom gående med to hester. Da forsto hun det. Ektemannen hadde ikke gitt opp å få med seg Felicia på tur, til tross for at hun hadde vært svært så bestemt. 
«Mor, ser her,» sa han blidt. Han holdt i grimen, mens de svarte hoppene nikket litt med hodet. De så store ut, og Felicia virket redd.
«Ja, jeg ser dem, Jøran. Hva skal du med dem?»
«Du skal bli med meg på en liten ridetur. Bare vent, du vil kjenne deg fri. Jeg lover deg det, mor. Maja rir. Hun er ikke redd. Ja, hun får ikke lov akkurat nå, men ellers er hun jo stadig på ridetur. Det er ikke farlig. Jeg skal ri ved siden av deg og holde øye med deg.»
Felicia stirret forferdet på ham. «Jeg tror du er blitt gal! Du får ikke meg opp på det store dyret. Det kan du bare glemme.»
Jøran lo og vinket på stallgutten. Han ba ham ta seg av hestene og gjøre dem i stand til ridetur. Stallgutten nikket og leide dem med seg mens Jøran satte seg igjen. 
«Du får dra på tur alene. Meg får du ikke med deg, det er sikkert.» Felicia drakk opp kaffen og kikket på ham. «Jeg mener det, Jøran.»
«Mor, nå må du slutte. Du er gårdkjerring nå, og da må du også kunne sitte på en hest,» ertet han, men det gjorde henne ikke mildere stemt.
«Jeg er ingen gårdkjerring, og det vet du også. Jeg er husfrue på en storgård. Det er noe helt annet.»
Maja så på Jøran. «Nå må du slutte å plage din mor. Hun vil ikke, og det må du respektere,» sa hun og forsøkte å virke streng, men det var vanskelig, for hun hadde også håpet at Felicia ville lære seg å ri. Det ga en fantastisk frihetsfølelse å sitte på hesteryggen og ri innover de store skogene. Som hun savnet nettopp det. 
Før hun ble gift, red hun støtt. Og hun brydde seg ikke om at håret ikke var flettet. Hun lot det som regel henge løst, og mange i bygda mente at hun var i villeste laget. Men Eilert tok ikke notis av bygdesladderen. Han mente at hun måtte få lov til å utfolde seg. Han hadde forstått henne. 
Men nå var den tiden over. Hun var en gift kvinne og snart mor til tre. Hun var ingen ungpike lenger. Likevel savnet hun det. Når barnet var født, skulle hun ri igjen, og hun skulle ikke sette opp håret. Hun skulle bare føle seg fri og nyte naturen. Hun visste at Jøran ikke ville stanse henne, for han kjente henne for godt til det. 
Stallgutten kom tilbake med hestene, og Jøran satte seg opp. Han nikket til moren. «Stallgutten hjelper deg opp på steinen der borte. Da blir det enklere å sette seg på hesten,» sa han lattermildt.
Felicia ristet på hodet. «Det er nok nå, Jøran. Jeg blir ikke med deg, har jeg sagt.»
«Jo, visst gjør du det, mor. Jeg lover å ri ved siden av deg. Jeg skal vise deg hvordan du behandler en hest.»
Felicia så lenge på ham. Så stønnet hun. «Ja vel, da. Men det blir kun en liten runde her på tunet.»
«Det er en avtale,» smilte Jøran. Han visste hvordan han skulle overtale sin mor, det var sikkert.
Felicia reiste seg opp og gikk bort til steinen. Stallgutten hjalp henne opp, og snart satt hun i salen. Jøran var rett ved siden av henne.
«Nei, dette tør jeg ikke.» Felicia så engstelig på sønnen mens hun klamret seg fast i salen. «Herregud, hesten beveger seg!» ropte hun ut.

Til toppen

Bøker i serien