Flukten (Heftet)

Serie: Hjertets røst 12

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 253
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 12
ISBN/EAN: 9788202504168
Kategori: Romanserier
Omtale Flukten
En kvinne som følger sitt hjerte
En uforglemmelig kjærlighetshistorie Gjertrud er fortvilet. Emil er ute og vandrer igjen, og selv er hun med barn. Når bygdefolket oppdager det, risikerer hun ikke bare å bli spottet og baksnakket, hun kan også miste stillingen som jordmor. Hun må bort - men hvor skal hun dra? Når Emil endelig skriver, foreslår han en uventet løsning.
Det er med tungt hjerte Gjertrud går om bord i rutebåten. Hva venter henne nå? Og kan hun virkelig stole på Emil? Nesten hver dag satt Gjertrud og leste i eventyrboken. Godiva fulgte konsentrert med. Bokstavene var ganske store, og Gjertrud begynte å peke på dem og lage lyden deres.
- Se, Godiva! Aaa!
Godiva nikket med fingeren i munnen.
- Og ssss! Gjertrud laget en vislende lyd som fikk den lille piken til å le.

Til toppen

Utdrag

Gjertrud sukket. Fire uker var gått siden hun skrev til Emil, og ikke noe svar hadde hun fått. Hadde han vendt henne ryggen og forsvunnet ut av livet hennes for godt? Hun begynte å frykte at selv om hun ikke ville orke å møte bygdetrollet med skammen sin, så ville hun ikke klare å forlate bygden. Hvordan kunne hun rømme fra jordmorstillingen, når hun ikke hadde mynt i lommen?
Hun var ute i potetåkeren, men da klokken nærmet seg tolv og det var tid for ‘durskvilen’, kunne hun stikke innom poståpneriet. Hun fikk et brevkort fra en venninne i Kristiania, men det var også et brev til henne, og det gjorde henne tørr i munnen. For det var fra Bergen! Ingen avsender sto, men hun gjenkjente håndskriften utenpå. Disse ordene var skrevet av Emil!
Enda hun var uutholdelig spent, ville hun vente til kvelden med å lese brevet. Hun var opprømt, men redd også. Hva ville han svare?
Hun trasket hjem med rolige skritt etter at arbeidsdagen og kveldsmåltidet var avsluttet. For hvor mye hastet det å gå til sin egen rettergang? Var det et godt tegn at svaret var kommet så sent, eller betydde det slutten på alt hun hadde håper på?
Det var mørkt da hun kom hjem, og hun holdt på å miste glasset på parafinlampen da hun tente den. Hun trakk pusten mens hun forsiktig skar opp konvolutten. Hun ventet litt før hun brettet ut papiret. Uansett hva som sto skrevet, så måtte hun ha krefter til å tåle det. Med Herrens velsignede hjelp måtte hun tåle det.

Käraste, allra bästa Gjertrud
Jeg har lest og lest igjen ditt gledelige og smertefulle brev. Selvfølgelig kunne jeg forestille meg at du kunne bli med barn, og jeg tenkte på hvordan en slik nyhet ville bli mottatt i din hjembygd. Skulle ikke nettopp jeg vite alt om bygdefolkets småskårenhet og intoleranse?
Jeg skal ikke komme med lange tirader, men gå rett til saken – selv om slikt ikke er typisk for en som liker å sveve på Pegasus’ vinger. Jeg traff min tidligere gode venn, Gottlob Zetlitz, i Bergen. Vi har hadde svingt et par begre og ledd høyt sammen over gamle bravader. Da ditt brev ankom holdt jeg innholdet for meg selv i noen dager, fast bestemt på å være den samme reddende engel som den gangen du skrev om, men så talte jeg med Gottlob.
Hør, min käraste: Når vi erklærer vår forlovelse, skal du være langt unna bygdens hån og kritikk, trygt i Emil Andreassons sterke armer. Så snart du kan, skal du tørre støvet av dine tresko og forlate den bygd som er så villig til å fordømme deg. Du skal reise til Bergen, til den adresse som står nedenfor, og når du reiser, er du utenfor mistanke og kan dra med hevet hode. Og siden er det oss to det gjelder, Gjertrud.
Gottlob Zetlitz er nå assisterende lege ved fødselsstiftelsen i Bergen. Han vil sende deg en formell innbydelse til å ta et halvt års stilling ved jordmorskolen, hvor du dels skal virksom jordmor, dels utvide dine obstetriske kunnskaper. Gottlobs far, den gamle brumlebassen J. L. Zetlitz lever ennå, og vil sikkert mer enn gjerne treffe deg, selv om han nå har trukket seg tilbake på grunn av sin alder. 
Men alt dette er bare et skalkeskjul, for du skal ikke gjøre annet enn å være i Bergen og arbeide så lenge du orker, eller så lenge din kropp tillater deg det. Når du så henimot våren har født vårt barn, kan du vurdere hvordan du vil innrette deg.
Kjære Gjertrud, du skal først svare at du vil komme, og da vil Gottlob straks forfatte en formell innbydelse som du kan forelegge myndighetene i din kommune.
Men nok om dette, la meg nå fortelle deg hvordan jeg har hatt det de siste uker …

Brevet var mye lenger, og da hun hadde lest alt sammen, ble hun sittende og stirre rett fram for seg. Hun var lettet, men samtidig livredd. Hva skulle hun gjøre? Bli, og få barnet, med risikoen for å bli utstøtt og fratatt jordmorstillingen? Eller reise langt vekk – forlate alt hun hadde bygget opp, og møte en usikker framtid? Hun hadde ingen penger, og hun visste ikke om hun virkelig ville få arbeid i Bergen. Og hva slags attest ville hun få, hvis hun forlot Sæterdalen i hui og hast?
Hvis hun ble her – ville hun noensinne se Emil igjen, eller ville han bli så skuffet over henne, at han aldri mer viste seg? Og hvis han ikke kom – hva ville hun føle hvis Oskar dukket opp igjen? Han var blitt fjernere for henne nå, men kanskje hadde han fortsatt den gamle makten til å beta henne? Hva om han med ett sto foran henne, og hun var blitt sveket av Emil?

Hun sov urolig den natten, så urolig at hun forsov seg med en time neste dag. Hun fikk unna litt av det daglige arbeidet, så satte hun seg ned og skrev. Hun skrev at hun elsket, forgudet sin Emil, at hun lengtet etter å se ham igjen og at han ikke måtte vende henne og barnet ryggen. Men kjære Emil, jeg må si at jeg nøler med å forlate Sæterdalen. Den framtiden du beskriver, er så usikker. Hadde jeg vært yngre, ville jeg ikke ha nølt. Men nå virker alt så vanskelig.
Hun satte ord på all sin tvil, leste igjennom brevet, og sukket dypt over hvor dårlig hun hadde uttrykt tankene sine. Hva måtte ikke Emil tro? Likevel ville hun poste brevet, selv om hun fryktet at hun hadde revet ut sitt eget hjerte, da hun var på vei mot poståpneriet en time senere.
Men der fikk hun et bevis på hvor snedig Herren kunne legge alt til rette når Han ville. En smilende Jorid rakte henne en konvolutt som var kommet med siste postsending. Det var en fin, dyr konvolutt, og Gjertrud gjorde store øyne da hun så at den var stemplet i Bergen for bare fem dager siden.
– Men jeg ser du også har en ufrankert konvolutt, sa Jorid blidt. – Har du tyve øre til meg, så ordner vi det.
Gjertrud var med ett tørr i munnen. – Jeg vet ikke ... Jeg tror jeg vil lese det brevet før jeg sender brevet til Bergen.
– Jammen har du mye mystisk for deg, lo lensmannskona. – Lensmannen er ute på veibefaring. Har du såpass ro i deg at du tar en kopp kaffe med meg?
Gjertrud ville takke nei, men det endte med at hun sa ja. Hun åpnet konvolutten mens Jorid skramlet med kaffekjelen ved komfyren, og leste det maskinskrevne brevet. Det var fra Fødselsstiftelsen, og var forsynt med et riktig fint stempel. Og den som hadde signert, var ingen annen enn luringen Gottlob Zetlitz.
Doktor Gottlob Zetlitz!

Til toppen

Bøker i serien