Anna kjente at hun ble redd. Hun så at Jenny rørte på seg.
– Nå vekker du henne. Kom tilbake i morgen, jeg skal …
– Jeg venter ikke. Enten gir du meg det du skylder, ellers må du
ut av leiligheten nå i denne natt. Du kan selv bestemme.
– Mor er savnet, sa Anna. – Har ikke far vært hos Dem?

UTDRAG FRA BOKEN:
Da de hadde spist og ryddet av bordet, banket det på døren.

            Martine så opp fra baljen med oppvaskvann.

            – Jeg går og åpner, sa Josefine og la fra seg kjøkkenhåndkleet. Like etter stirret hun overrasket på kvinnen som sto utenfor. Det lyse håret var flokete, og de blå øynene fylt av alvor. Josefine så med det samme at noe var i veien.

            – Er Tulla hjemme? spurte Anna.

            – Nei, dessverre, hun er ute i et ærend og kommer ikke hjem før om noen timer. Er det noe som haster?

            Josefine så at Anna falt litt sammen. Hun tok et trinn ned, stoppet og ventet. Det var tydelig at hun hadde noe på hjertet. Selv om hun var blek og dratt i ansiktet, var hun meget vakker.

            Anna så opp på henne, og Josefine fikk en følelse av at hun ble vurdert. Som om Anna måtte finne ut om hun var til å stole på eller ikke.

            – Mor er borte, og jeg aner ikke hvor hun er, sa Anna til slutt. Stemmen var tung av fortvilelse.

            – Borte? spurte Josefine dumt.

            – Ja, hun gikk ut sent på ettermiddagen i går. Sa hun skulle ut i et ærend, men hun har ikke kommet tilbake ennå.

            Josefine mintes det grålige håret og de markerte brynene til Annas mor. Det var et ansikt som var preget av tidens tann, men som sikkert en gang hadde vært vakkert. Kanskje hadde hun vært like vakker som Anna i sin ungdom? Josefine forsøkte å tenke etter om hun hadde sett Annas mor på ballet. Men så kom hun frem til at Halvorsens neppe hadde vært invitert dit.

            – Hun hadde en avtale med noen, jeg vet ikke hvem. Hun ville ikke si det. Og så forsvant hun bare, fortsatte Anna.

            – Kan hun ha gått til noen, tror du, og blitt værende der over natten? Skjønt, da ville hun vel vært tilbake nå, tenkte Josefine høyt.

            – Jeg finner det merkelig. Mor går nesten aldri ut av huset lenger. Den eneste hun besøker iblant, er Constance, hun som er gift med Peder Mørk. Constance har det ikke så lett, og de to er venninner fra barndommen. Men jeg har allerede vært der og forhørt meg. Constance har ikke sett mor på en stund. Jeg er redd det har skjedd henne noe alvorlig.

            – Jeg skal hjelpe deg med å lete, sa Josefine fort. – Vent et øyeblikk, jeg skal bare hente sjalet mitt. Josefine smatt inn døren og grep sjalet som hang på knaggen. Deretter stakk hun fort inn på kjøkkenet og ga søsteren en kort forklaring på hva hun skulle. Martine gjorde store øyne.

            – Tror du det har hendt henne noe?

            – Jeg håper ikke det. Jeg syns synd nok på Anna som det er, hvisket Josefine.

            – Kom snart tilbake, da, sa Martine. – Det høres ut som om det er en sak for lensmannen, spør du meg.

            Josefine gjentok det Martine hadde sagt, da hun lukket ytterdøren etter seg. – Har du vært og snakket med lensmannen?

            – Nei, det er ikke verdt å bry ham, sa Anna fort.

            – Det er da ikke å bry ham, sa Josefine og åpnet porten. – Hva har vi ellers en lensmann for?

            – Lensmannen og hans følge bryr seg ikke om slike som oss, sa Anna foraktelig. – Han ville ikke løftet en finger, tro du meg.