En kelner kom og satte to seidler med øl foran dem – én til Carl Emil og én til henne. Carl Emil rotet i lommene etter penger, men Gjertrud skjøv seidelen tilbake.

– Takk, men jeg skal ikke ha dette.

– Gjertrud, da, sa Carl Emil oppgitt. – Ett glass tåler du!

– Jeg drikker ikke for å tåle, jeg drikker for å like, sa hun. – Kan jeg få en kopp kaffe eller varm sjokolade? Finnes det her?

Den storbukede kelneren smilte under mustasjen. – Frøkna tror visst at hun er på besøk i Møllhausens konditori. Men jeg skal se hva jeg kan ordne.

– La begge seidlene stå, sa Carl Emil, – men bring oss gjerne en kopp kaffe og et kakestykke.

– Kakestykke? Mannen humret. – Her serveres smørbrød som det går gjetord om. Biff med løk. Kokt skinke, oksetunge. Røkt makrell.

Det endte med at de lot hele matbestllingen bero.

Gjertrud følte seg beklemt og opprømt på samme tid. Carl Emil pratet, deklamerte og spøkte, og lite av det han sa var det alvor i. Han var som før, en skjemtefugl. Men likevel var han den som alltid stilte opp for henne, som var hennes beskytter når problemene tårnet seg opp.

Han fortalte henne om de finere bevertningsstedene i Stockholm, hvordan de ble drevet og hvor flott og moderne alt var der. Gjertrud satt og betraktet ham. Det var utrolig hvor han helte i seg av øl, og etterhvert bestilte han hetvin også. På innerlommen hadde han en sølvlerke med brennevin, som han han av og til tok en diskre slurk av. Hun ble litt betenkt, men hun visste jo at han kunne drikke enhver sæterdaling under bordet.

Det endte med at hun ikke kunne unngå å smake på brennevinet. Han tok fram lommelerken og helte noen blanke dråper opp i kaffen hennes. Hun rynket litt på nesen, men tok noen slurker, og uvant som hun var med å drikke, merket hun det fort. Selv helte han innpå et halvt glass av noe som het Whisky i én stor slurk. Hun hadde lyst til å be ham dempe drikkingen, men avholdt seg fra å si noe.

Han var liksom annerledes enn før. Hadde tiden i fengsel forandret ham? Når han drakk, ble han blidere og blidere, og større og større i armbevegelsene og løftene. Men så sank han ned i grublerier og ble mørk og dyster.

Bråket, ropene, latteren og musikken var som en vegg av støy. Som hun pleide å gjøre, brukte hun øynene. Her var tett med mennesker; det måtte da være plass til tusen gjester i den veldige salen? Hun så leende ansikter, alvorlige ansikter, mennesker som geberdet seg, andre som satt og var stille. Kvinner lo høyt og skingrende. Noe var litt påfallende her inne ... Hun lette med øynene mens hun lot Carl Emils ord gå inn det ene øret og ut det andre. Rundt om i lokalet satt herrer i selskap med «damer», og mange av dem hadde damen på fanget. En av kvinnene skilte seg litt ut fra de andre av samme sort. Håret hennes var ildrødt, og selv på denne avstanden kunne Gjertrud se at brystene truet med å sprenge seg ut av utringningen. Hun hadde trukket skjørtet så langt opp at den nakne, hvite huden på lårene var synlig. Gjertrud fikk bare et glimt av mannen som hadde henne på fanget, men ...

Hun svelget, prøvde å fatte det ufattelige. Samme hvor mye hun stirret, så syntes hun at hun så det smilende ansiktet til pastor Oskar Ingebrigtsen!

Var det virkelig mulig? Lokalet var så røykfylt at øynene hennes rant, men likevel syntes hun ikke at hun tok feil, for så sterkt preget var dette ansiktet i hukommelsen hennes.

Carl Emil holdet på å vise henne et knep hvor han fikk et kronestykke til å forsvinne, og så dukke opp igjen på de mest uventede steder. Hun grep han i armen. Øynene hans svømte.

– Carl Emil, sa hun insisterende. – Hvis du bøyer deg fram og ser over på den motsatte siden av salen … der, ved utgangen til bakgården. Er det noen du kjenner?

– Alle känner apan, men apan känner ingen, deklamerte han. – Det kan godt være noen som kjenner meg, men som jeg ikke kjenner.

– Jo, denne mannen kjenner du, sa Gjertrud. – Hvis det er han jeg tror det er.

Carl Emil bøyde seg fram. Stirret, prøvde å virke interessert. Men akkurat da la den rødhårede kvinnen armene om halsen på mannen, slik at det ikke var mulig å se ansiktet hans. Carl Emil ble lei av å stirre, og slo ut med hendene. – Lilla vän, sa han. – Kan du ikke bare more deg og ha det hyggelig? Her er det neppe noen du kjenner.

Men Gjertrud måtte vite. Hun hadde rett til å vite! Hun måtte rope høyt for å få paret som satt ved siden av henne til å reise seg og gå ut av båsen, slik at hun kom ut. Så fikk hun likevel gjøre det hun hadde gruet seg til: sette kursen mot bakgården og toalettene – for da måtte hun gå rett forbi bordet deres, hvor stemningen nå var blitt enda høyere. Akkurat da hun kom seg fri, syntes hun at mannen ved bordet stirret på henne – stirret rett på henne, oppmerksomt, interessert, nesten intenst. Men så mistet hun ham av syne, fordi hun måtte runde en stor oppsats med planter midt i salen. Hjertet banket opphisset, men hun var redd også. Stumt ba hun om at det ikke var Oskar Ingebrigtsen som satt der med «damen» på fanget.

Men da hun nærmet seg bordet, var det ingen Oskar der. Både han og kvinnen var forsvunnet.

Til toppen