Selma slapp ikke frøken Abrahamsen med blikket mens hun snakket med Berit, og nå var sykepleiersken i ferd med å reise seg igjen. Med hjelp fra Joakim. Han bøyde seg frem og holdt frøken Abrahamsen under den ene albuen, og det benyttet hun seg av for alt det var verdt. Etter å ha gitt ham nok et blendende smil, vrikket hun seg opp foran ham så brystene duvet. Joakim holdt blikket festet på øynene hennes, men smilet han ga henne var ikke like misbilligende som Selma hadde håpet på. Han var ikke uberørt av henne, innså hun brått. Det sved verre enn hun var forberedt på, og hun måtte snu seg bort og trekke pusten dypt inn for ikke å løpe bort og gjøre seg selv til latter med en ubegrunnet sjalusi. I stedet så hun i en annen retning og kjempet for å få kontroll på følelsene. Hun skal slutte, og jeg behøver aldri å se henne igjen, sa hun til seg selv, men det hjalp lite.
– Frøken Olsen? Stemmen var sukkersøt, og frøken Abrahamsen lød svært så fornøyd.
– Frøken Abrahamsen. Selma drøyde med å se på sykepleiersken mens hun forsøkte å skjule følelsene sine. Men den lille kontrollen hun hadde opparbeidet seg, forsvant da hun så i frøken Abrahamsens retning. For sykepleiersken strålte denne ettermiddagen, og om Selma var aldri så sint på kvinnemennesket, måtte hun innrømme at hun tok seg godt ut.
Før hadde frøken Abrahamsen alltid vært reglementert kledd og brukt lite sminke. Men denne dagen hadde hun ikke bare stelt det gylne håret så de myke bølgene skinte, hun hadde også sminket seg så hun fremhevet de høye kinnbena og de fyldige leppene. Og med de to øverste knappene i uniformsjakken åpne, skulle det ikke mer til enn at hun strakk på ryggen før en dyp utringning ble synlig. Sjalusien sydet i Selma, men hun nektet å bukke under for den og så frøken Abrahamsen rett i øynene.
– Jeg ville bare takke for vår tid sammen her på sykehuset, sa sykepleiersken og kastet litt på håret igjen. – Det har vært … interessant.
– Ja visst, svarte Selma og la hånden på skranken så det skinte i forlovelsesringen. Frøken Abrahamsen hadde krevd å se synlige bevis på at Joakim var bundet til henne, og det skulle hun få. Sykepleierskens blikk falt ned på hånden hennes, og det var ingen tvil om at hun så den, men ansiktet viste ingen reaksjon. Bra, tenkte Selma, da har du nok allerede sett tilsvarende ring på Joakims finger.
– Hvilke planer har De nå, frøken Abrahamsen?
– Ikke stort, svarte frøken Abrahamsen kjølig. – Jeg kommer til å bruke tid til å tenke gjennom målene jeg har satt meg her i livet, og i mellomtiden skal jeg arbeide litt. Hun smilte igjen. – Her i byen, faktisk, i Keisemark.
Å, nei. Vissheten sank ned i Selma som et tonn med stein. Joakim måtte ha spurt frøken Abrahamsen om å arbeide for kapteinen.
– Kapteinen er en krevende mann, sa Selma med en stemme som var så rolig at hun et øyeblikk nesten tvilte på at den var hennes egen. – Vi får se hvor lenge De varer. Nå må jeg arbeide. Farvel.
Hun snudde ryggen til henne og gikk bort til en hylle hvor hun tok ned en mappe med ark. I øyekroken så hun at frøken Abrahamsen så bort på henne med et skjevt smil, før hun lo tørt og gikk.
Til toppen