Hedvig smilte til småpiken som prøvde å gjemme seg i Olgas skjørtefolder. «Så det er du som er Lillemor?» spurte hun med sin lyseste stemme.

Olga prøvde å trekke den vesle frem, men hun strittet imot av all kraft. «Nå får’u hilse pent på fru Eriksen, Lillemor. Hu er søstra tel dem gamle nabo’ne mine, ’a Maja og ’a Kjerstina.»

«Hun kan godt si tante Hedvig. Det gjør de andre barna.»

Olga gjorde et nytt forsøk. «Når tante Hedvig er så snill og vil passe deg, er’u nødt tel å komma fram. I morra kommer det mange unger du kan leike med. For du vil vel ikke sitta aleine hos mora di hele dagen?»

Først nå kikket småpiken frem. Lyse krøller sto i en myk sky rundt en fløtehvit panne.

Hun virket yngre enn tre år, tenkte Hedvig, men da to fiolblå øyne møtte hennes, skvatt hun over klokskapen i dem. Hun huket seg ned og rakte frem hånden. «Goddag, Lillemor. Jeg heter Hedvig.»

«Goddag,» hvisket den vesle før hun trykket ansiktet mot Olgas skjørter igjen.

Hedvig hevet øyebrynene. Hvordan i all verden skulle de løse dette? «Har du tid til å bli litt, Olga?»

«Jeg skulle gjerne, men jeg har lovd meg bort tel menigheten igjen.»

«Når blir Lillemor hentet?»

«Det er det som er det vri’ne, Hedvig. Fru Sørensen var så tufsete i dag, at ’a neppe kommer seg ut ta huset.»

«Da følger Kjerstina eller jeg henne hjem i kveldingen.»

Olga ristet lett i småpikens skulder. «Slepper’u’kke skjørta mine nå, Lillemor, får du bli med meg i kjerka isteden. Der må du sitta musestille.»

«Vent litt, Olga.» Hedvig smilte for seg selv. «Står du her med Lillemor et øyeblikk, så jeg får hentet Prikken?»

«Prikken?» kopte Olga.

«Prikken er en kanin. En svært uskikkelig kanin, som rømmer så fort han kan. Jeg tipper at han har gjemt seg inni rabarbraen.» Hedvig måtte nesten le da hun så hvor stille Lillemor sto. «Hadde jeg bare hatt litt mindre hender, så jeg kunne få tak i ham!» sukket hun.

Et vitende smil bredte seg i Olgas runde ansikt. Endelig hadde hun skjønt planen. «Klart jeg venter, Hedvig.» Hun lot som om hun grøsset. «Jeg liker ikke kaniner, jeg. Hvem gjør vel det?»

Hedvig måtte holde seg for munnen for ikke å le høyt da Lillemor tullet seg ut av Olgas stakk og pilte på dør.

«Det er’kke vansk’lig å forstå åffer du har ungetekke, Hedvig,» smilte Olga. Hun ble alvorlig igjen. «Men si meg ... har’u snart no’n gode nyheter å by på?» Hun nikket talende mot Hedvigs liv.

«Dessverre, Olga. Men jeg har ikke gitt opp håpet ennå.» Hedvig smilte tappert, selv om hjertet gråt. Skulle hun tro doktor Ramm, ville hun aldri bli mor. «Men nå som jeg får enda flere småfolk rundt meg, skal jeg ikke klage.» Hun kikket mot døren. «Jeg går ut til Lillemor før hun skremmer vettet av Prikken.» Hun senket stemmen. «Han har slett ikke stukket av, men han elsker å ligge i skyggen under rabarbrabladene.»

«Vårherre tilgir deg nok den løgnen, Hedvig. Han er opptatt ta’rem små.»

«Han tar da vare på oss voksne også.»

Olga slo blikket ned. «Det spørs vel å mye vi har synda.»

Hedvig så forundret på henne. Hun hadde skjønt at noe plaget Olga. Til tross for at hun arbeidet lange dager på fabrikken og hadde småsøsknene og den fordrukne faren å ta seg av, kom hun stadig innom med tøy og sko som hun hadde samlet inn. «Gjør du bot for noe, Olga?» datt det ut av henne.

Svaret var et skremt hikst. Så var det som om en demning brast, og tårene fosset nedover Olgas kinn.

«Men kjære deg!» Hedvig la hendene på skuldrene hennes. «Vi trår da alle feil innimellom. Så galt kan det da ikke være?»

«Jo, det er gæli!» hulket Olga. «Det er så gæli at jeg aldri kan få tilgivelse for det.»

«Det trodde røveren som ble korsfestet sammen med Jesus også,» sa Hedvig stille. Plutselig var det som om bestefaren talte til henne fra prekestolen, men for første gang blaffet ikke hatet opp i henne. «Kristus trøstet den synderen, Olga, og viste ham Guds barmhjertighet. ‘Sannelig sier jeg dig: Idag skal du være med mig i Paradis.’»

«Men jeg har lagt skylda for synda mi på en annen, Hedvig!»

«Kom og sett deg, Olga. Du skjelver jo over hele deg. Det får ikke hjelpe at du blir sen i dag.» Hun ble stående og klappe de rystende skuldrene. «Har du ingen mulighet til å gjøre det godt igjen?» spurte hun lavt.

Olga så opp på henne. De rødkantede øynene lyste av fortvilelse. «Forteller jeg no’, blir jeg bura inn!»

Hedvig ble kald om hjertet. «Er det så ille?»

«Det va’kke ment sånn, men det blei ei fæl uløkke ta det!» Olgas stemme brast. «Det verste er’kke straffa – jeg sku’ med glede tatt’n,» gråt hun, «men søskna mine blir aleine me’n far, og no’n jeg har blitt inderlig gla’ i, kommer tel å hate meg.»

Hedvig tygde seg tenksomt i leppen. Hun visste at Maja ikke likte Olga, og det hadde nok sine grunner. Men ingen mennesker var da bare gode eller onde? Ikke bestefar heller, rant det gjennom henne, selv om det hadde tatt lang tid å tilgi at han skilte henne og Gottfred fra moren.

«Hvis de du bryr deg om, elsker deg tilbake, Olga, kommer de til å tilgi deg,» sa hun fast. «Det kan ta tid, men de vil tilgi.»

Til toppen