Det var begynt å regne igjen, og piken holdt en paraply over hodet på Rakel så hun ikke skulle bli våt. Snart kom de seg i hus, og Rakel ga sjalet og kysehatten til piken. Det var merkelig stille i villaen. Ikke var det mange kåper eller frakker å se heller. Hvor var alle de andre gjestene?
– Følg meg, er De snill, sa piken og viste Rakel gjennom hallen og inn i stuen. Der var det kun ett menneske. Fru Horgen selv. Hun satt ved et rundt bord. Det var dekket på til tre.
– Frøken Ovreid. Velkommen! sa hun og reiste seg. Hun kom Rakel i møte med et stort smil, grep hendene hennes og trykket dem hjertelig.
– De er kald, sa hun bekymret. – Men så snart De får i Dem litt te, vil De få varmen tilbake. For et fryktelig vær vi skulle få! Det var godt De kom Dem i hus før det satte i gang for alvor.
– Ja, og takk, svarte Rakel fortumlet og skottet fort rundt seg. Hvem var den tredje det var dekket på til? Herr Disen?
Fru Horgen la merke til blikket hennes og ga henne et raskt smil.
– Vi er ikke fulltallige ennå, forklarte hun. – Men det blir vi snart. Nei, hvor blir det av piken? fortsatte hun. – Teen skulle ha vært servert nå. Jeg skal gå og purre på henne. Et øyeblikk bare, sa hun og hastet ut av stuen.
Rakel ble stående betuttet igjen da fru Horgen forsvant. Hva var det som foregikk? Ti–tolv personer, hadde fru Horgen sagt. Var det mange som hadde takket nei? Og hvem var den tredje? Det kilte i magen. Kunne herr Disen ha bedt fru Horgen om at det bare skulle være de tre, fordi han ville snakke med henne?
Hun gikk til vinduet og kikket ut. Det var så stille i villaen at hun hørte tikkingen fra gulvuret i den tilstøtende stuen. Utenfor lå veien øde i begge retninger. Regnet hadde tiltatt. Det hamret mot bakken og trommet monotont mot taket. Små bekker snirklet seg nedover vindusruten. Kanskje hun fikk et glimt av den tredje gjesten når han eller hun kom?
Hun snudde seg da hun hørte at døren ble åpnet, men det var bare tjenestepiken som bar på et brett med te og et fat tekaker. Hun satte kannen og fatet fra seg på bordet og var snart på vei ut igjen.
– Unnskyld, sa Rakel. – Men De vet ikke hvor det ble av fru Horgen?
– Hun kommer straks, svarte piken. – Jeg skulle be Dem vente.
– Ja vel, svarte Rakel idet hun forsvant ut igjen. Hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre. Hun var spent, og hun ville ikke gå selv om hun kanskje burde det.
Så lød fru Horgens stemme fra gangen. Det hørtes ut som om hun snakket med seg selv, for hun fikk ikke svar. Straks etter kom hun inn i stuen med et stort smil om munnen.
– Jeg beklager, frøken Ovreid, sa hun. – Det var ikke meningen å overlate Dem til Dem selv, men så hadde jeg heller ikke forventet at min siste gjest skulle være så … brysom, sa hun og himlet med øynene.
– Men nå er han her, fortsatte hun og kikket ut av døren.
Snart hørte Rakel støvelskritt nærme seg. Hun rettet seg opp. Hjertet slo raskere. Men da han kom til syne i døråpningen, forsto hun ingenting.
For det var ikke herr Disen som sto der.

Til toppen