Det var fortsatt mørkt da Rakel gikk ut på tunet neste morgen. Hun holdt en lykt i den ene hånden og melkebøtten i den andre. Vanligvis kom kuene gående når hun nærmet seg porten. Men ikke denne morgenen. Hun så dem som svarte skikkelser i den andre enden av jordet. De fleste av dem sto i en ring, tett sammen. Men det hadde vært en kjølig natt, så Rakel tenkte ikke noe mer over det. Først da hun lokket på dem og de ikke kom, begynte hun å ane at noe ikke var som det skulle.
Hun satte fra seg bøtten og lykten i melkeskuret og begynte å gå nedover mot kyrne. Langs bakken bølget morgendisen. Som et silketeppe svøpte den over alle ujevnheter og vekster og gjorde alt mykt og fristende å legge seg ned i. Men den var forrædersk kald. Rakel kjente hvordan den fant veien gjennom skoene og opp under skjørtet slik at tær og ankler ble stive og frosne. En svak ånde dannet seg da hun blåste ut varm luft. Jens hadde rett. Det var på tide å få dyrene i hus. Frosten lurte i skyggene, og snart ville den sveipe over landet og gjøre restene av sommerens frodige grønne vekster uspiselige for dyrene.
Dagros kikket på henne da hun smøg seg mellom henne og Smørblomst.
– Hvorfor kommer dere ikke? spurte hun og strøk kua over ryggen. – Er det ingen som trenger å bli melket …
Lenger kom hun ikke, for ordene ble borte i det øyeblikk hun forsto hva kuene var så opptatt av. For midt blant dem så hun noe som ikke hørte hjemme der. Morgendisen ble drevet vekk av vinden og avslørte hvilken hemmelighet den hadde holdt skjult for henne. På bakken lå et hvitt klede. Det dekket over noe avlangt, og ut av kledet stakk det noe frem. En blodstenkt fot.

Til toppen