Emil burde for lengst ha vært tilbake. Hadde han fått et anfall, og lå livløs et sted? Til slutt bestemte Gjertrud seg for å dra ned til bygden for å se hvordan det var med ham. Hun ville ikke tro eller frykte, hun ville vite. Det fikk være det samme om folk så henne og undret seg. For nå gjaldt det Emil, han som var hele hennes liv!
Hun var i åttende måned. Hun burde tenke på seg selv og barnet. Men hva hjalp det å tenke på det, hvis hun ble sittende her, alene og hjelpeløs, hvis Emil var død? Da risikerte jo både hun og barnet også å dø. Hun måtte ha svar!
Det var ikke blitt ordentlig lyst da hun sto opp, spiste seg mett på kald byggrøt, kledde seg i det varmeste hun hadde og trasket ut. Hun følte seg som en stor melsekk, en melsekk med bein. Hun var sikker på at hun kunne veien, og det ville bli lyst nok til at hun så godt når hun nådde den nifse nedstigningen.
Snøen rakk henne til over knærne da hun bega seg i vei. Hun hadde tatt på seg to lag med strømper, men det var bortkastet, for hun ble våt på et øyeblikk. Det spilte ingen rolle. Hun var jordmor, og hadde vært ute i allslags vær og føre tidligere.
Hun var kommet fram til nedstigningen. Tråkket gikk i kroker og svinger, og her og der var det kampesteiner på den ene siden, og bratte stup på den andre. At karene kom seg opp med kløvhester og sleder, var et under! Flere ganger holdt føttene på å forsvinne under henne, og hun hadde hjertet langt oppe i halsen da hun endelig gjenvant balansen. Herre Krist, hvis hun mistet fotfestet her, var det intet håp!
Hun gikk langsomt og forsiktig og så seg om. Se om det lå en kropp der nede et sted. Et menneske som ikke levde lenger.
Nei nei, ikke tenke slik!
Det var blitt lyst nå. Hun syntes hun fornemmet enden på ura, men så fort hun hadde gjort en ny sving, lå det enda mer foran henne. Hun var sliten, men hun var fast bestemt på ikke å gi seg før hun var nede blant folk. Da fikk hun gi seg til å spørre, og ikke bry seg om at folk ville lure på hvem hun var.
Endelig var hun forbi det verste. Hun var varm og svett. Hun fant en rimelig tørr stein, og satte seg. Pusten gikk tungt. Det var ikke rart at Gud irettesatte henne på denne måten. Dette var en del av straffen for at hun hadde levd et syndig liv, for at hun hadde gitt etter for lystene sine og neglisjert Herrens bud.
Hun så seg om. Hun hadde overlevd nedstigningen, og nå var hun omgitt av høye furuer. Hun så spor etter tømmerlass. Nå var det bare å følge veiene nedover, ned i bekkedaler og opp igjen på den andre siden. Hun reiste seg og fortsatte, mens hun stadig brukte øynene, i tilfelle hun skulle få øye på en livløs kropp.
– Jøye meg, som du fantaserer, Gjertrud! sa hun til seg selv. – Du vet godt at Emil er i live. Kanskje har han det til og med som plommen i egget! Hun grep seg i å ikke like den muligheten så godt heller.
En ny nedstigning lå foran henne. Langt der framme så hun blånene av fjellene på den andre siden av Vangsvatnet – Emil hadde pekt og sagt at det var Sandfjellet. Men så langt skulle hun heldigvis ikke.
Hun syntes hun kjente en stikkende lukt i nesen. Det luktet brent ved. Hun stanset og så seg rundt. Røyken kom fra en sidevei som gikk litt oppover lia igjen. Da var det folk her, og hun hadde lyst til å snakke med dem. Hun kunne trenge litt varme også. Hun var ubegripelig sliten. Leggene var bare smerter, og det føltes som ryggen var tvers av.
Hun ble forbauset over hvor langt hun måtte gå før hun så en liten, mørk koie der røyken steg opp. Hun nølte litt: Var det nå så klokt bare å buse inn? Hva visste hun vel om de som var der?
En liten glassglugge tittet svart mot henne. Var det øyne bak der, tro? Noen som undret seg hva slags fantekjerring dette var? Hun våget seg enda nærmere, og så en stor tømmerøks som sto støttet opp mot veggen, sammen med en vanlig øks. Dette var tømmerhuggere. Og det var vanlig, hardt arbeide folk.
Hun stanset utenfor døren. – Ohoi?
Hun syntes hun hørte noe røre seg der inne, men så ble det stille en god stund. Så ble døren forsiktig dradd opp, og hun så inn i et undrende, rødmusset ansikt. Det var en kar i førtiårene.
– Men hva slags folk farer her da? utbrøt han.
– Det er ærlig folk det, sa hun. – Jeg er på vei ned til bygds, men så kjente jeg røyklukt, og …
– På vei til bygds? gjentok han undrende. – Hvor kommer du fra da?
Hun svarte at hun kom fra en fjellgård.
– Å ja, Sveltingsfossen, sa han. – Ødegården til Gildeskog. Og her traver du i kulda? 
– Kan jeg få komme inn? Jeg fryser føttene av meg.
– Ja unnskyld, jeg tenkte ikke på det.
Han åpnet døren. Det var mørkt i koia, og det luktet ramt av tjære, ved og våte klær, men den vesle rundovnen knitret koselig.
Han hadde sittet og telgjet på et økseskaft, så hun, og på det grove spisebordet så hun flere småting som han hadde skåret ut: Hester, kuer, mennesker, og de var mesterlig utskåret. Hun hadde knapt sett maken. Hun stirret på dem, lenge. – Du er skogsarbeider, du?
– Ja, humret han, og mønstret henne forsiktig. – Jeg arbeider i tre. I stort og smått.
Hun strakte føttene nærmere ovnen, skulle så gjerne ha snørt opp støvlene. Han nikket. – Ta dem bare av. Her inne er ikke noe å bli skremt av.
Hun trodde ham, og ble fylt av en velsignet ro. – Jeg lurte på ... har du sett folk passere her i det siste?
– Hva mener du med ‘i det siste’, da?
– Den siste uken.
– Nei, det er bare tilfeldig om jeg ser folk, sa han. – Når jeg skal selge disse tingene, må jeg traske ned til Vossevangen. Der får jeg stille ut på hoteller og i krambuer. Det blir mer penger av det, enn av å hugge og flekke tømmer.
Gjertrud rakk en av figurene fra der hun satt, og løftet den forsiktig. Hun måtte le da hun studerte motivet, det var så ubegripelig godt utført: En gammel kjerring som sto og hyttet med neven. Gjertrud kunne forestille seg hvordan hun skjelte og smelte.
– Jeg har aldri sett noe bedre, sa hun. – Du skulle ha bodd i hovedstaden du, og blitt en rik kunstner.
Han lo. – Jeg passer best her, jeg. Men hvem er du – hvis det går an å spørre om det?
– Jeg kalles fru Andersen, og mannen min er nede i bygden for å handle mat og annet.
– Hva heter han da? spurte tømmerhuggeren troskyldig. – Om jeg har truffet ham, mener jeg.
Hun nølte, men fikk seg ikke til å dikte opp et navn. – Han heter Emil.
Han lo. – Nå må jeg le! Jeg kjenner også en som heter Emil, men det er neppe mannen din. Han jeg kjenner, kaller seg greve når han er i godt humør, og han er en god venn av enken på Gildeskog.
Hun rynket pannen. – Er det en greve her, som heter Emil?
– Jeg tror det er litt finere; det er Carl Emil. Men ham har du nok aldri hørt om.
Hun svelget, men tidde. Hun syntes hun krympet inni klærne. Hva kom nå? Men uansett ville hun vite det.
Han var ivrig etter å fortelle. – Ja, de hadde storfest på Loftet – det er en gammel stue som går flere hundre år tilbake i tid. Du har hørt om den?
Hun ristet på hodet.
– Nei, da har du ikke vært her lenge. Det var storsamling der, ja, og denne greven – ja, han er svensk, han – han leste dikt og var riktig vilter. Kort spilte’n også. Men så falt han sammen og døde nesten … det var i hvert fall det som ble sagt. Men så kom Mathilde, enken. Ja, jeg kjenner henne, for hun kjøper ofte arbeidene mine, og hun betaler godt. Hun tok seg av greven og fikk ham hjem. Nå er han der, og da er det vel sang og spill, slik som det pleier å være. Hun liker slikt folk, enken.
Gjertrud skuttet seg. – Er det en gammel kone, det?
– Nei, gammel? lo han. – Hun drar vel mot de femti, men hadde du sagt at hun var nærmere de førti, så hadde jeg trodd det. For hun er fin, ja. Fin og snill – når hun vil. Hun har så mye penger at hun kan vasse i dem!
Gjertrud hadde fått noe å tenke på. – Jeg burde ikke ha lagt ut på denne turen, sa hun.

Til toppen