Forsvunnet (Heftet)

Serie: Årringer 7

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202417970
Kategori: Romanserier
Omtale Forsvunnet

 Silja blir fortvilet og nekter å tro det da hun får vite at faren ikke er på sykehuset. Da hun til slutt finner ut hva som har hendt, blir hun både rystet og sint. Men det er ikke det eneste som gjør henne opprørt. Lensmannen har begynt å sokne etter Ingar i Tangensjøen, og hun frykter for at Aron likevel ikke har fortalt henne sannheten. Samtidig kommer det et taterfølge til bygda – og Siljas tanker går straks til Anita.

Silja trodde hjertet skulle stanse. Mannen var ingen andre enn Karl Oskar. Hun sto som fjetret og klarte ikke å ta blikket fra paret. Og nå visste hun hvem hun var. Anita. Taterjenta. Store-Jontes datter. Håret hennes skinte kastanjebrunt i solen, og det glitret i gullsmykker fra de solbrune, nakne armene.

UTDRAG FRA BOKEN:
Silja så på kvinnen i hvit sykepleierskeuniform bak skranken. Hun trodde ikke hun hørte riktig. Dette måtte være en misforståelse.
 «Unnskyld, men hva sa De?»
Sykepleiersken gjentok det hun nettopp hadde sagt. «Beklager, frue, men jeg kan ikke finne noen pasient ved det navnet her.»
Hun kunne fremdeles ikke tro det. «Men det må det være.» Hun lente seg frem mot skranken og så desperat mot kartoteket. «Kan De være så snill og se etter en gang til?»
Den eldre sykepleiersken sukket. «Men frue, jeg beklager virkelig …»
Silja hadde ikke tid til å korrigere at hun ikke var frue, men frøken, og lente seg enda nærmere. «Vær så snill og se etter enda en gang. Han må være her. Han ble lagt inn her for over en uke siden, hardt rammet av slag.»
Sykepleiersken ble stram om munnen og sukket oppgitt. Deretter tok hun fatt på kartoteket enda en gang og så gjennom alle kortene med pasientnavn. Da hun kom til det siste uten resultat, kjente Silja at hun var i ferd med å få panikk. Sykepleiersken ristet igjen beklagende på hodet og så medfølende ut.
 «Jeg forstår ikke … det må ha hendt ham noe … kan De ikke være så snill å spørre en lege?»
Engebreth sto bak henne, men han sa ingenting, og hun så ikke ansiktet hans, men nå var det ham sykepleiersken henvendte seg til. «Herre, jeg forsøker å forklare Deres kone …»
«Unnskyld, men jeg er ikke hans kone. Jeg er ikke gift,» datt det ut av henne. Sykepleiersken falt ut av fatning i et øyeblikk, men hentet seg fort inn igjen. «Frøken … Olafsen? Det var det De het?»
Hun nikket og kjente at tålmodigheten var i ferd med å briste. «Vær så snill og tilkall en lege.»
Den eldre kvinnen sukket tungt før hun reiste seg og forlot rommet med raske, bestemte steg.
Silja vred hendene nervøst. Så hørte hun det kremte bak seg. «Dette er fullstendig fånyttes,» mumlet Engebreth. «Deres far er ikke her. De hørte hva pleiersken sa.»
 «Men hvor er han da? Han må være her på sykehuset. Han ble anbrakt her.»
Han svarte ikke og uttrykket røpte ikke annet enn at han så utilpass og utålmodig ut. Han sto og fiklet med de hvite hanskene. Det hørtes igjen raske steg mot gulvet, og Silja snudde seg spent mot døren igjen. Hun ble dypt skuffet da kvinnen kom alene og ikke i følge med legen, som forventet.
 «Beklager, frue … frøken, men legen går visittrunden og kan ikke ta imot Dem. De får komme tilbake senere i dag.»
 «Men er det ingen andre leger eller sykepleiersker jeg kan snakke med? Noen må da vite …»
 «Hør her, frøken Olafsen, ingen her på sykehuset kjenner til en pasient ved navn Olafsen, dessverre. Dette er et lite sykehus.»
 «Han har amputert det ene beinet, rett over kneet,» opplyste hun ivrig og kunne ikke helt forstå at hun rent hadde glemt en så viktig opplysning.
Men sykepleiersken ristet på hodet etter kort betenkningstid. «Beklager, jeg kan ikke gjøre noe for Dem.»
Silja gikk hurtig frem og grep kvinnen i armen. «Men jeg må inn og lete etter min far. La meg …»
 «Men kjære Dem, det er midt i visittiden. De kan ikke bare komme valsende inn her og …»
 «Frøken Olafsen, det er best at vi går nå,» kom det fra Engebreth. Han hadde tatt på seg de hvite hanskene og tok henne forsiktig på skulderen.
 «Kom tilbake senere i dag. Da får dere sikkert snakke med overlegen.» Kvinnen satte seg bestemt bak glassveggen igjen.
Døren gikk opp og en eldre herremann kom inn med kurs mot skranken. Silja ville nødig gå og strittet imot. Men pleiersken overså henne og rettet oppmerksomheten mot den nyankomne herren. «Ja, hva kan jeg hjelpe Dem med, herre?»
 Hun ble trukket mot døren og ut på gaten, men der slapp Engebreth henne som om han var flau over henne. Kroppen skalv og hun kjente at gråten var på vei. Hvor i all verden var det blitt av faren? Hadde han blitt kjørt til et annet sykehus? Var slaget så alvorlig at de hadde besluttet å frakte ham til Kristiania? Det virket usannsynlig at det var blitt gjort uten hennes samtykke. Men på den annen side, om det gjaldt liv eller død, ville det være for sent om legene først skulle formidle det til henne og at hun deretter skulle gi samtykke. Det ville ta flere dager.
 «Det er best De blir med tilbake til gjestgiveriet, frøken Olafsen.» Engebreth hadde en anelse bryskhet i stemmen og han virket utålmodig etter å komme vekk fra gaten. Folk som hastet forbi kikket nysgjerrig i deres retning.

Til toppen

Andre utgaver

Forsvunnet
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Yvonne Andersen:

Bøker i serien