Fortidens slør (Heftet)

Serie: Soloppgang 50

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 50
ISBN/EAN: 9788202538323
Kategori: Romanserier
Omtale Fortidens slør

Årene uten Karolius har tæret på Stina. Hun har kun levd for håpet om å finne den savnede sønnen igjen. Plutselig skjer det, men blir det som Stina har drømt om?

«Karolius. Min lille gutt. Tenk at jeg skulle få se deg igjen. Jeg kan ikke tro det! Det er for godt til å være sant, men det er deg! Så mange år … Så utrolig mange år …» Hjertet flommet over av glede. Det er deg. Min gutt. Min sønn.

«Hemmeligheter, kjærlighet og intriger og spenning, alt som en god serie skal ha.» Gro Kåsmoli, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Fortidens slør
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Hun snudde seg da Marina kom opp til henne. «Jeg så deg fra vinduet. Hva tenker du på?»
«På far. At han skulle ha vært her. Alt mor har fortalt om ham. At han hele tiden slet for Josaksgården. At han gjorde alt for mor og meg, og hvordan han lengtet etter å se deg, møte deg.» Marna fortsatte å vifte med bena. «Det er urettferdig at han ikke fikk et lengre liv. Han var en snill og rettskaffen mann. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham. Jeg hadde ønsket at han kom gående fra jordene med et stort smil etter en lang arbeidsdag. At jeg fikk kjenne ham som en far. En fars kjærlighet.»
Marina klatret opp på grinden og dumpet ned ved siden av henne. «Jeg tenker det samme som deg, søster. Tenk om vi hadde sett ham bare en gang? Kjent ham som en far … Det hadde vært noe det.» De så på hverandre.
«Men det skjer aldri, Marina. Selv om du er synsk, kan du ikke føle det på den måten.»
«Nei, det kan jeg ikke, for kroppen hans er begravet på Vinger. Men likevel … Om jeg forsøker, kan jeg kanskje mane ham frem? Det er verdt et forsøk.»
Marna trodde søsteren var blitt tullerusk. Det hun hadde sagt var bare for å være morsom. Men det var ikke noe morsomt ved det i det hele tatt. 
«Nå er det slutt på det tøvet ditt. Jeg vil ikke høre på deg,» sa hun og kjente seg sint. Søsteren tøvet ikke når Marna var lei seg.
«Hysj. Vær helt stille, Marna.»
Søsteren lukket øynene og Marna torde ikke annet enn å gjøre det samme. Hun holdt seg godt fast i grinden, redd for å falle ned. Da kjente hun plutselig et svakt vinddrag mot ansiktet og hun syntes det varmet kinnet hennes. 
Hun åpnet øynene da Marina hoppet ned på bakken. Hun strigråt. «Hva er det med deg?» Marna kom seg ned og holdt om søsteren. Kroppen ristet og søsteren klarte ikke å stanse gråten.
«Kjente du det ikke? Far kom til oss, Marna. Han var her.» Hun hulket. «Kjente du ikke vinddraget? Og varmen?»
«Jo, men jeg trodde det var vinden. Likevel kjente jeg at det var godt, at jeg fikk en slags ro i kroppen.» 
Marina trakk seg bort og tørket tårene. «Det var fars måte å vise seg på. Jeg har kjent noe lignende før. Men nå ble det så sterkt at jeg ikke klarte å la være å gråte. Jeg burde ikke ha manet ham frem. Jeg rotet med noe jeg ikke burde.»
«Men, kjære deg. Så farlig kan det da ikke være. Han var vår far.» Marna forsto ingenting av dette. Likevel hadde hun kjent det samme som søsteren, vinden som strøk over kinnet og varmet. Kunne det virkelig være …?
«Ja, han er vår far, og jeg er sikker på at han har det vondt nå. Han så oss på grinden sammen, Marna. Han savner oss. Jeg hørte stemmen hans langt borte. Han ropte på mor. Han sa: Andrine. Min elskede.»
Marina så alvorlig på henne, mens hun tørket tårene med underarmen. «Du lover meg at du aldri forteller dette til mor. Hun kommer til å bli så oppkavet og lei seg at hun aldri kommer videre i livet.»
Marna lovte det. «Jeg skal aldri si noe.»
«Kors på halsen?»
«Ja, Marina. Jeg lover deg det, sa jeg.»
«Det er en avtale,» sa Marina. «Nå går jeg ned til gården igjen. Det gjør så vondt inni meg at jeg helst vil gråte. Det skulle ikke være slik at jeg må ty til sterke krefter for å få et glimt eller føle min far. Han skulle ha vært hos oss.»

Til toppen

Bøker i serien