Igjen var det natt, og selv om det trommende regnet på taket var søvndyssende, vred Anna seg i sengen, ute av stand til å finne ro. Det stakk i fingrene på grunn av arbeidet med det grove jutetøyet. Det var som om små nåler hadde boret seg innunder huden. Det var tre netter siden hun sist hadde vandret og forsøkt å snike seg ut, men hun kom ikke til å prøve i natt, for det fristet ikke å løpe rundt i Christianias gater i styrtregnet. Hun kom bare til å bli syk av det, for det var jo ikke mulig å få med seg skiftetøy, og den fuktige høstlufta ga ingen muligheter for klestørk. Hun trakk teppet over hodet og forsøkte å roe seg, men det var som om skuldrene var limt fast oppunder ørene. Det evige sinnet gjorde henne så sliten at hun iblant gråt i timevis. Hun ville ikke være her. Det var ikke rettferdig at hun havnet her, for så umulig var hun tross alt ikke. Frid hadde seg selv å takke, for hun skulle ikke sagt det hun sa.

”Hvor mye du enn gjør deg til, Anna, så er det meg han vil ha.” Hun bevret av sinne, som hun alltid gjorde når hun tenkte på Frids usle ord. Var det rart at hun skjøv vogna fra seg? Hun kunne ha stanset den før den nådde elvebredden, hun kunne rukket å nå den, men hun hadde latt det skje. Frid fortjente nemlig ikke bedre, og selv gjorde hun Cornelius en stor tjeneste ved å la vogna fare. En dag ville han forstå det. Da ville han trygle henne om tilgivelse. Hun tørket bort tårene og så for seg hvordan hun skulle snike seg ut. Hun sovnet ofte til tanken på å rømme. I halvdøsen som varte før søvnen tok tak, gikk hun i tankene bortover korridoren, kom seg ned trappen og ut. Hun hadde tenkt igjennom planen utallige ganger, og visste hvordan det skulle gjøres. Hun måtte for eksempel huske å være ytterst forsiktig når hun lukket døra så den ikke slo i, og hun måtte passe seg for utsynet fra vaktstua, som hadde vindu mot hagen. Alt var nøye uttenkt og planlagt. Hun hadde sett seg ut hvor det var enklest å klatre over gjerdet. Og så? Tanken stanset der. Hun evnet ikke å forestille seg hva hun så skulle gjøre. Byen var stor. Det bodde kanskje dobbelt så mange mennesker, kanskje tre ganger så mange, her, som i hjembygda, og når det fantes så mange mennesker, så fantes det vel også noen som var snille? Hun trengte penger til å komme seg hjem, penger til toget og hjuldamperen. Ja, hun måtte skaffe penger, hun kom seg ikke hjem ellers.

            Hun slo teppet til side og snappet etter luft. En tanke hadde slått så brått ned i henne at den bedøvende følelsen av søvn sporenstreks forsvant. For hva var det Kristine Jacobine hadde sagt? ”Så tjener du noen skilling …” Anna forsøkte å huske nøyaktig hvordan ordene hadde falt. Man kunne tjene noen skilling på å slippe til mannfolkene. Men det var ingen menn på Magdalenastiftelsen. Alle vokterne var kvinner. Kun doktoren som iblant var innom, var mann, men doktoren sto med én fot i graven. Den leie hosten hans sa alt om det. Hun visste hva det innebar å slippe mannfolk til, hun, som nær hadde gitt etter for kjekkasen fra slåttelaget. Han hadde bedt så pent og snakket så vent for seg at hun omtrent hadde mistet hodet. Hadde det ikke vært for at Cornelius hadde dukket opp, hadde hun latt det stå til. Det hadde kilt så vidunderlig da slåttekaren strøk henne nedover ryggen, hun hadde blitt varm og ør. Og slikt kunne man tjene penger på? Sakte lot hun hånden følge kroppens kurver. Hun følte trang til å le. Om det var så enkelt, skulle hun da komme seg hjem.

Neste dag våknet Anna med pinefull hodeverk, og som i en døs fulgte hun etter pikene til matsalen. Det var ikke ofte hun så frem til den stille stunden med andakt og bønn, men i dag hilste hun den velkommen, det betydde nemlig at hun kunne konsentrere seg om å roe seg. Rynken mellom øynene måtte bort, hun måtte puste dypt og tvinge hodepinen vekk. Hun foldet hendene og ba Herren tilgi henne de syndige planene hun hadde brukt halve natten på å tenke ut. Hadde det vært andre muligheter, ville hun ikke engang ha overveid det, men det fikk bli slik. Når hun kom seg ut, fikk hun finne seg et mannfolk som ville betale.

Forferdet gløttet hun seg rundt. De andre pikene satt med bøyd hode og foldede hender. Mon tro om noen av dem hadde like syndige tanker som henne?

Da andakten var over, var det morgenmat. Bestyrerinnen og en fremmed kvinne sto og beskuet pikene da de skred inn i matsalen. Den fremmede var nok nytilsatt, tenkte Anna, siden hun var kledd som de øvrige vokterne.

            – Bruk enhver anledning til korreksjon, hørte hun bestyrerinnen si. – Se til at de anvender spiseredskapene rett, irettesett om nødvendig når det gjelder kroppslyder, kroppsvæsker, eller om det måtte oppstå aggresjon. Middelalderske uvaner som å snyte seg i hånden og annet er selvsagt ikke tillatt.

            Den fremmede kvinnen nikket mens hun skuet utover jentene som satt bøyd over hver sin tallerken med simpel morgengrøt. Den fremmedes blikk møtte Annas, og hun fortet seg å se ned og røre forsiktig i grøten. Den minste feil kunne resultere i en ørefik, og grunnet hodepinen følte hun seg skjør som et egg.

            – Det blir bedre, mumlet hun lavt til seg selv. Hun skulle ikke være på hjemmet til evig tid, hun skulle ut igjen, og nå som hun visste hvordan hun kunne få tak i penger, virket ingenting lenger som noe problem. Den skrekkelige bestyrerinnen og de forferdelige kvinnemenneskene på hjemmet ville klø seg i hodet av forundring når morgenen kom og de innså at én manglet ved frokostbordet.

Til toppen