Det var virkelig stort oppbud på lekeplassen denne torsdagen. Mens barna lekte, satt mødrene samlet på benkene. De snakket om brødbakst og om hva som egnet seg best til gulvvask av Milox rengjøringsmiddel eller grønnsåpe. Dette med rengjøring ble grundig diskutert. Kvinnene delte seg i to grupper. Det var de som mente at linoleumsgulvene i rekkehusene ikke tålte Milox, mens andre påsto at det ikke medførte riktighet.
 Dina trakk likegyldig på skuldrene. Hun syntes dette pratet om rengjøring var komplett uinteressant. Hun kjedet seg og falt likevel for fristelsen og tente seg en sigarett. Den smakte bare sånn passe.
 Da fru Alvesen omsider kom trillende på minstebarnet, med ny permanent og leppene kruset til et hemmelig smil, stilnet snakket. Alle holdt pusten i spenning.
 «God dag, damer,» hilste fru Alvesen og parkerte barnevognen. «Er det plass til meg også her?»
 De trykket seg straks tettere sammen. Fru Alvesen satte seg. Hun høstet lovord for frisyren og ble tilbudt en sigarett. Hun takket først nei under påskudd av at hun ikke røykte, før hun ombestemte seg og tok imot sigaretten. Dermed skjønte alle at fru Alvesen virkelig hadde noe helt spesielt å fortelle og at hun behøvde en dose med nikotin før hun kunne begynne. De ventet tålmodig. Så utålmodig. Fru Alvesen røykte innbitt. Etter å ha blåst enda et par dovne røykskyer mot den grå himmelen, avgjorde hun at de skulle få belønningen. Hun holdt sigaretten mellom pekefinger og langemann og smekket med tungen.
 «Dette er så tragisk at det ikke eier sidestykke.»
 «Ja!» kom det fra forsamlingen.
 Fru Alvesen smilte konspiratorisk. Det var åpenbart at hun nøt å være midtpunktet. Hun ønsket nok helst å drøye spenningen ennå en stund, men visste også at da kunne hun risikere å miste deler av publikummet sitt. Tross alt var tilhørerne travle husmødre med drøssevis av gjøremål som de måtte rekke å få unna i løpet av dagen, og det helst før mennene kom hjem fra arbeid og krevde middag og oppmerksomhet.
 «Fru Foss mente at hendelsen ikke var til å unngå.»
 «Sa hun noe mer?» Det var Kirsti som stilte spørsmålet.
 Fru Alvesen viftet mystisk med vippene. Dina skjønte at hun bare hadde gitt dem en innledning, en ørliten pekepinn på hva som skulle komme. Det viste seg å være aldeles krystallklart. Fru Alvesen tok et siste trekk av sigaretten, før hun lot den falle til bakken og knuste den under skosålen. Tråkket hardt og bestemt på sneipen til den ble blandet med grus og hardtrampet gjørme. Så kremtet hun lavt og raffinert og rullet dramatisk med øynene.
 «Tilfeldigvis var fru Rytter hos fru Foss da jeg kom …»
 Alle sukket henrykt, for alle visste at fru Rytter bodde vegg i vegg med Bjørkelid. Spenningen steg for hvert sekund. Alles øyne var rettet mot fru Alvesen. Alles ører var vidåpne.
 «Jo,» sa fru Alvesen og tok en kunstpause som hun benyttet til å strekke ut hånden etter en ny sigarett. Da hun fikk fyr på den, blåste hun en nesten perfekt søyle av en røyksky. «Fru Rytter har lenge vært bekymret for naboen.»

Til toppen