Gjertrud steg av toget. Hun var i en by. Hun visste hva den het – Bergen – og at hun burde være godt kjent her, ja faktisk lommekjent. Hun hadde den samme følelsen som så ofte før, at like utenfor rekkevidde av hånden hennes var en skapdør. Når hun åpnet den, ville innholdet komme rasende ut og legge seg over henne, dekke henne til, kvele henne. For hun ante jo ikke om minnene var gode eller vonde. Kanskje hun hadde en fortid som hun ikke ville orke å leve med? Ville hun noen gang huske at hun hadde født en gutt? Huske at hun hadde levd sammen med en mann som hun visste utseendet på – i hvert fall slik han så ut ti år tidligere? Ville hun huske at hun var krakilsk og truende, og hadde sagt stygge ord til barnets far?

Hun skalv. Var det kanskje bare bra at hun ikke husket noe?

Der hun trasket rundt i byen og sugde inn alle inntrykkene, visste hun bare én ting: At hun aldri skulle tilbake til stedet som het Sæterdalen. Hva hadde hun vel der å gjøre? Hun hadde jo en fortid der også. Det var sikkert en grunn til at hun var ugift. Kanskje hun var et vanskelig menneske, kanskje folk skydde henne?

Men hun hadde vært jordmor der, så folk måtte ha hatt mye med henne å gjøre. Var hun en god jordmor? Etter hva lensmannen hadde sagt, var det visst ikke noe i veien med omdømmet hennes, men hun husket ikke noe av jordmoryrket. Hvis hun viste seg i Sæterdalen, ville hun være en kvinne uten arbeid og uten utdannelse, og hun ville bli en byrde for fattigkassen. Hun måtte tåle at folk stirret på henne og snakket nedsettende om henne bak hennes rygg.

Hadde Emil Andreasson vært i Sæterdalen sammen med henne? Kanskje var også han et menneske med dårlig ry?

Hun trasket og gikk, mens småregnet falt på håret og i ansiktet hennes; men hun merket det ikke, for hun var helt oppslukt av sine egne tanker. Hun skvatt til da en automobil tutet rasende på henne, og hun måtte kaste seg inn mot fortauet for å unngå å bli påkjørt.

– Se Dem for da, gale kvinnemenneske!

Ja, se seg for. Hun måtte det. Se seg for, bruke vettet og prøve å overleve. Hun tok bestemmelsen, der og da: Ikke tilbake til Vossevangen, Glumstrand eller Vikøyri. Og aldri, aldri tilbake til det som nå fortonte seg som det mest uhyggelige av alt: Sæterdalen.

Fru Gildeskog hadde gitt henne en pung med penger: to sedler verdt ti kroner, og noen kronestykker, femtiøringer og mindre mynter, slik at hun skulle klare seg en stund. Det var snilt av henne. Enkefruen hadde sine hemmeligheter. Hun truet folk, og hun slo dem hvis hun syntes de var for snakkesalige. Bare hun selv fikk lov til å snakke. Men hvor sant var det, alt det hun sa? Hadde hun ikke sagt rett ut at hun var glad i herr Andreasson?

Gjertrud fant en billig kafe i nærheten av en gate som het Strandgaten, og bestilte lapskaus og en kopp kaffe. Seksti øre. Her var det ingen som viet henne spesiell oppmerksomhet. Hun fant en gjenglemt avis og begynte å bla i den. Ute i verden var det storkrig, og den hadde pågått i et års tid. Tyskerne senket norske skip, og mange sjøfolk var savnet. Det var en ond verden der ute, tusen ganger verre enn hennes egen. Hun tømte kaffekoppen, men hadde ikke lyst til å gå ennå. Hun trivdes her inne i en mørke kafeen hvor tobakksrøyken hang som en sky, hvor folk var støyende og høyrøstete, men lot henne i fred.

I denne byen bodde det visstnok en doktor som hun ikke kjente navnet på, men som visste mye om henne. Og hun var utdannet jordmor, og var kjent ved noe som het Fødselsstiftelsen og jordmorskolen ... Med ett gikk det opp for henne at hun kunne gå dit. Ja, gå dit, og håpe at en lege eller en jordmor eller hvem som helst festet blikket på henne og sa: «Nei men, er det Dem, frøken Gare?», helst med en blid og imøtekommende stemme. Men hva om et barskt menneske stanset foran henne, ga henne et isblikk og sa: «Dem igjen? Fikk De ikke beskjed om at De er uønsket her?»

Hun måtte finne ut av det, først som sist.

Hun gikk ut på gaten, og etter en stund våget hun seg fram til en vennlig utseende herre og spurte etter veien. Han nikket blidt. – Fødselsstiftelsen, ja?

Han forklarte henne veien, og beskrivelsen var så god at det ikke tok lang tid før hun sto utenfor en stor bygning. Ville noe dirre nederst i hukommelsen når hun gikk inn? Hva skulle hun si hvis noen spurte hva de kunne hjelpe henne med?

Hun smakte på ordene: «Unnskyld, men jeg vet ikke hvem jeg er. Er det noen her som kan ha en anelse?»

Til toppen