Gode netter (Heftet)

Serie: Nattmannens datter 40

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 252
Forlag: Cappelen Damm AS
Språk: Bokmål
Serie: Nattmannens datter
Serienummer: 40
ISBN/EAN: 9788202527808
Kategori: Romanserier
Omtale Gode netter
Det har vært store omveltninger og dramatikk i Lucies liv den siste tiden. Til tross for alle tapene innser hun at hun har mye å være takknemlig for. Hun tenker på Ditlef og barna og vennene hun har. Så begynner hun å skrive på en minnetalen for faren.

«Min far gikk fra meg, for aldri å komme tilbake. I drømmene ser jeg ham. Min kjære, umistelige far. Den trygge hånden hans leier meg mens vi går langs landeveien. Han stanser og plukker liljekonvall til meg. Han er der når jeg er trist. Han er der når jeg er redd. Han tar imot meg når jeg faller. Han er hos meg, selv om han er borte.
Gode netter, Nestor Natmand.»

Til toppen

Andre utgaver

Gode netter
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Det var så vidt Lucie klarte å glede seg over hverdagslivet. Hun sørget så over faren at det føltes som en umulighet å utføre sine daglige plikter, så hun gjorde bare det som ga glede, og det var å være sammen med barna sine. Da fikk hun fred for sorgen som stadig dultet i henne og ville ha oppmerksomhet.

Etter at hun hadde innsett at faren virkelig var borte for alltid, var Lucie blitt sikker på at hun aldri ville klare å smile igjen. Hun orket ikke tanken på å ta imot visitter, selv ikke da Karen Malene hadde vært innom om formiddagen. Lucie hadde avvist visitten og bedt Kirsten si at hun sov.

Nå satt hun i dagligstuen sammen med Clara og prøvde å lære henne å lage sløyfer, men det var ikke så lett med glatte silkebånd. Med sine ivrige, små fingre prøvde seksåringen å knytte sløyfen, men det gikk galt hver gang.

«Lille venn, jeg tror vi må finne en hyssing av hamp å øve med,» sa Lucie og reiste seg. «Dette skal vi klare å få til i dag.»

Datteren merket nesten ikke at Lucie forlot værelset. Så snart Lucie ble alene, møtte hun den grå muren av sorg igjen. Faren ville ikke få se barnebarna vokse opp. Han ville ikke oppleve å se dem bli gift og gi ham oldebarn.

Han ville ikke sett mye til dem uansett, sa hennes indre stemme. For han var nattmann. Avsondret og avskydd av alle. Og etter avsløringen i Domkirken for hele sulamitten snakker hele byen om at han hadde en hemmelig datter. De vet at det er meg. Lucie Lyche er nattmannens datter. Hun syntes hun hørte dem.

Lucie ble stående som lammet en liten stund og kjempet med å roe hjertebanken. I det samme hørte hun at hoveddøren ble åpnet. Like etter stakk Tilly hodet frem.

«Åh, Lucie. Er Emme kommet hjem?» Stemmen var unaturlig lett, syntes Lucie.

«Nei. Hun og Mariche er med Ziri til Leopold Lorentzen. De kommer sikkert hjem til middag.»

Hun så undersøkende på Tilly. Kinnene var rødmusset etter å ha vært ute i kulden, og øynene var glansfulle, som om hun ikke var preget av den siste tidens hendelser.

«Går det bra borte på Signes Hus?» spurte Lucie vaktsomt.

«Det gjør det. De er opptatt med juleforberedelser. Alle er i sving med å vaske ned hele huset.»

Lucie nikket. «Det er godt at de ikke trenger å feie gater lenger. Galle burde fått på pukkelen for den hendelsen.»

«Herr Walmann snakker om å ta det videre til retten.» Tilly ble enda rødere i ansiktet, selv om hun nå var innendørs. «Slik at det ikke kan skje igjen.»

«Jeg forstår. Det gjør det forhåpentlig ikke.» Lucie lette i en av de små skuffene i disken etter nøstet med hampetau hun visste var der et sted. Da hun fant det, så hun på Tilly igjen. «Jeg må inn igjen til Clara. Adelis hviler, og jeg må holde et øye med henne. Var det noe annet?»

Tilly ble stående, nølende, som om det var noe hun hadde på hjertet.

«Tilly?»

Det var som om piken tok sats, for hun flyttet litt på seg og rettet ryggen. «Madam Moll hadde sagt til Emme på Manufakturhuset at det var Vivike som fødte meg. Jeg er ikke Molls datter.»

Lucie hadde ikke ventet noe slikt, og ble paff. «I alle dager! Det er jo storartet!» Så rynket hun pannen. Hvis det var Moll som hadde sagt det, kunne de trolig ikke stole på det. «Tror du … det er sant?»

Øynene ble blanke da Tilly nikket. «Jeg har vært på Manufakturhuset nå og fikk snakket med Madam Moll. Jeg tror henne. Det var virkelig Vivike som var fruktsommelig med meg.»

«Det var gode tidender, Tilly! Jeg er så glad på dine vegne.» Lucie gikk bort og la den friske armen om halsen henne. Da hun slapp, la hun til: «Ikke at det hadde betydd noe, for du er deg, og du er en enestående ung kvinne som alltid har spredd glede rundt deg. Hvor vi stammer fra, er ikke så viktig. Men jeg forstår at det betyr mye likevel, for vi som kjenner Moll, vil vel helst ikke knyttes til henne på noen som helst måte.»

Tilly virket rørt da hun nikket. «Det er også en annen sak … Moll sa noe mer.»

Lucie rynket brynene, for hun fornemmet at det kunne være dårlige nyheter. Hun visste ikke om hun kunne ta imot mer av dem nå.

«Moll sa at Vivike var svanger før ekteskapsinngåelsen med Martinius. Og at det ikke var han som var min kjødelige far. Det var …» Hun tidde brått.

Til toppen

Bøker i serien