Hånd i hånd (Heftet)

Serie: Fossefall 55

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Fossefall
Serienummer: 55
ISBN/EAN: 9788202411350
Kategori: Romanserier
Omtale Hånd i hånd
Ikke gå glipp av den spennende avslutningen på Fossefall!

Lykken er stor. Kajsa og Victor elsker hverandre, og Kajsas svangerskap går bra. Amalie og Ola gleder seg til å bli foreldre igjen, og svartebøkene er borte for godt. Stemningen i Finnskogen letter – endelig er det fred fra alt det onde. Men en dag faller Victor livløs om på veien …
 
Kajsa gråt og kjente en usigelig smerte fare gjennom henne. Så vond og tung at hun følte at hjertet ble delt og kvestet.
    Hennes Victor kunne ikke være døende.
    «Så, så, kjære Kajsa. Nå må du ta det med ro,» sa doktoren.
    Kajsa tørket tårene og forsøkte å ta seg sammen. Det var vanskelig. Hele tiden så hun Victor for seg der han sprang nedover kjerreveien og falt om. Hele tiden hørte hun stemmen til doktoren. Det er strupehoste. Sykdommen kan være dødelig.


UTDRAG FRA BOKEN:
Vognen stanset, og Victor åpnet døren for henne. Kajsa gikk ut, og sammen gikk de over tunet og lukket seg inn i hallen. Hun krympet seg da hun hørte morens skrik lang vei.
     Victor bleknet. «Å, herregud! Det høres forferdelig ut. Er det riktig at hun skal skrike slik?»
     «Ja, en fødsel er svært smertefull.» Kajsa tok av seg kåpen, og Valborg kom springende og tok den imot.
    «Beklager, Kajsa. Men jeg løper frem og tilbake. Din mor har ligget lenge nå, og doktoren er redd for at ungen ikke kommer ut.»
    «Hva sier du?» Dette hadde hun ikke hørt noe om. Det sto ingenting om det i brevet faren hadde sendt med drengen.
    «Ja, barnet sitter fast, det ligger feil vei.»
    «Å nei.» Kajsa ble livredd og skulle gå opp trappen, men Valborg stanset henne. «Nei, ikke gå opp dit. Din far sitter i stuen. Gå heller inn til ham. Han er livredd.»
    «Kom, Victor,» sa Kajsa og gikk inn til faren.
    Faren satt foroverbøyd i stolen da de lukket seg inn. Han gløttet så vidt opp og ristet på hodet. «Nå går det galt. Nå mister vi både ungen og Amalie,» jamret han. Hun så at han hadde grått. Hun hadde aldri sett ham slik før.
    Hun satte seg ved siden av ham. «Ta det med ro, far. Mor er sterk. Hun klarer dette, du må ikke frykte det verste.»
    «Hører du ikke hvor fælt hun skriker? Jeg blir gal. Og jeg får ikke lov til å gå inn til henne.»
    «Doktoren ordner opp, far. Ta det med ro.» Hun løftet armen og strøk hånden over ryggen hans.
    Victor gikk bort til anretningen og fant frem et glass som han fylte med konjakk. Så tok han en stor slurk før han tømte glasset fort. «Det går nok bra, Ola. Kajsa har rett, Amalie er sterk og ikke minst sta. Hun gir seg ikke.»
    «Ja, hun er sterk, men hun er ikke så ung lenger. Og …» Igjen lød det skrik fra moren, og Kajsa kjente at hjertet banket faretruende fort. Hun var redd. Så redd at hun ble tørr i munnen.
    «Jeg går opp til mor. Ingen kan stanse meg,» sa hun besluttsomt og gikk fra mannfolkene.
    Moren hylte og vred seg i sengen da hun kom inn i værelset. Maren var der sammen med doktoren, mens Valborg satt likblek på en stol under vinduet.
    «Mor?» Kajsa stilte seg ved siden av sengen. Så på moren som skrek, og som først ikke la merke til henne. Håret var fuktig, huden gustenblek og øynene utspilt av redsel.
    «Mor, det går bra.» Kajsa satte seg på huk, og nå la moren merke til henne.    «Kajsa, du kan ikke være her,» stotret hun.
    «Jeg må få være hos deg, mor. Du betyr alt for meg. La meg holde hånden din.»
    Moren nikket, og Kajsa tok hånden hennes i sin.
    Doktoren ba moren skyve bena oppover og stilte seg foran henne. Så bøyde han seg frem, mens Maren sto i bakgrunnen. Ansiktet hennes var som en maske, men Kajsa visste at hun var redd.
    «Jeg må forsøke å snu barnet. Det vil bli smertefullt, Amalie, men det må gjøres, ellers dør barnet ditt. Forstår du?» Doktoren så alvorlig på moren.
    «Ja, jeg forstår.» Moren samlet krefter og pustet ut og inn. Ut og inn. Så skrek hun hjerteskjærende. Kajsa visste at doktoren gjorde alt for å redde barnet, men morens ansikt var grusomt å se på.
    Kajsa forsøkte å trøste henne så godt det lot seg gjøre, men moren vred på seg og hylte før hun lukket øynene.
    Valborg kom med kluten og la den over pannen hennes. Så trakk hun seg stille tilbake.
    Moren skrek i en evighet, syntes hun. Plutselig falt hodet hennes tilbake på puten.
    «Nå tror jeg det skal gå bra. Amalie, du må presse,» sa doktoren.
    «Jeg orker ikke. Jeg har ikke flere krefter igjen.»
    «Du må presse. Du må kjempe for barnet ditt!»

Til toppen

Andre utgaver

Fossefall 55
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Bøker i serien