Da Rosalind noen timer senere sto ved kjøkkenvinduet og speidet etter Leif, oppdaget hun at det hadde skyet over og så ut til å kunne bli regn. Hun hentet kleskurven for å ta inn klesvasken.
            Hun hadde ikke rukket å ta ned mer enn et laken og et putevar da hun mente å høre stemmen til Leif. Forbauset snudde hun seg mot broen. Leif pleide aldri å komme den veien. Da ble hun enda mer forundret. Han kom sammen med en ung kvinne som trillet en barnevogn. På ryggen hadde kvinnen en stor, grå ryggsekk, og Leif bar en koffert. Hvem i all verden var det han hjalp?
Var det en ny nabo som skulle flytte inn i et av de nærmeste husene?
            Leif hadde oppdaget henne og vinket. Hun vinket usikkert tilbake før hun fortsatte å ta ned vasken.
            Forundringen ble ikke mindre da hun så at de stanset ved porten og hun forsto at Leif hadde tenkt å ta med seg kvinnen ned til dem. Nølende gikk hun dem i møte.
            Da så hun hvem det var. Margit! Leifs elskerinne og mor til hans førstefødte. Hvordan våget han?
            «Hallo, Rosalind. Her kommer jeg med Margit og lille Morten. Margits far er død, og gården skal selges.»
            Rosalind stirret uforstående på ham. «Skal du hjelpe henne å finne leilighet?»
            Leif sendte henne et spørrende blikk. «Jeg trodde det var vanlig at man hilste høflig på folk!»
          «Hallo, Margit.» Rosalind kjente at hun rødmet.
            «Kjente du meg ikke igjen?» Margit smilte. «Det er ikke så lenge siden vi så hverandre.»
             Rosalind svarte ikke, hun vendte blikket spørrende mot Leif.
            «Man kan ikke leie leilighet når man ikke har noe å betale med. Faren til Margit hadde gjeld til langt oppover ørene.»
            Rosalind sa ikke noe, bena skalv og hun fikk vondt i magen.
            «Jeg har sagt at hun kan få bo på kvisten inntil videre. Hun vil selvsagt prøve å få noe for seg selv etter hvert. Når du er hjemme og passer Lillegutt likevel, kan du sikkert passe Morten også når Margit får seg arbeid.»
            Rosalind trodde ikke hun hørte riktig, og hun klarte ikke å svare. Foreslo han at hun skulle være barnepike for barnet han hadde avlet i utroskap?
            Blikket til Leif svartnet. «Du kunne jo prøve å være litt vennlig, Rosalind, og ikke stå der som et måpende fjols.»
            Rosalind hadde et bitende svar på tungen, men motet sviktet. Isteden snudde hun seg og gikk så rolig hun kunne tilbake til klesvasken. Tårene brant bak øyelokkene.
            Da hun endelig var ferdig med vasken og motvillig beveget seg mot gangdøren, hørte hun stemmer og latter innenfor.
            Margit har stjålet hjemmet mitt og mannen min, tenkte hun og følte tilløp til panikk. Margit hadde vunnet. Det var ikke engang noen vits i å ta opp kampen.
            Mens hun brettet sammen vasken og ryddet den bort, beveget hun seg som en søvngjenger. Hvorfor protesterer du ikke? raste hun mot seg selv. Det er ditt hjem også. Leif har ingen rett til å gjøre dette uten å spørre deg først.
            Men gjør det noe om Margit bor her noen dager? lød en annen stemme inni henne. Leif mener sikkert ikke noe vondt med det. 
            Kvisten sto tom etter at leieboerne flyttet, og ennå hadde de ikke fått somlet seg til å avertere den til leie. I disse nødstider måtte man være litt romslig og dele med andre det lille man hadde, sa hun til seg selv. Hun nølte litt før hun satte en tallerken til på middagsbordet og fant frem kniv og gaffel. Hun fikk heller spise lite, så kanskje det ble nok.
            Leif hadde hjulpet Margit med å bære gutten og bagasjen opp den bratte loftstrappen, nå hørte Rosalind hvordan de fortsatte å le og prate livlig sammen. Hun kunne ikke huske når Leif sist hadde sagt noe muntert og ledd, mot henne var han sur og gretten nesten bestandig.
            Hun håpet inderlig at mormoren eller morfaren ikke dukket opp akkurat i kveld. Ingen av de andre i familien heller. Det ville være for pinlig. Riktignok visste de ikke at Leif var far til Margits barn, men likevel. Faren til Leif hadde fortalt mormoren om Margit under bryllupsmiddagen, husket hun. Mormoren hadde hatt et rart ansiktsuttrykk etterpå.
            Hvis moren til Leif plutselig dukket opp, var det bare bra. Da måtte hun lure på hvorfor Leif hadde tatt Margit med seg hjem.
            Hvordan visste han forresten at hun skulle komme? Var det avtalt spill?
            Kanskje moren og faren hans visste det de også? Kanskje de var på parti med Margit? Hun kjente det stramme i magen.
            Endelig hørte hun dem komme ned loftstrappen. 
Leif bar gutten på armen. «Du må hilse på Morten, Rosalind. Nå er han våken og blid.»
            Det var et vakkert barn, med Leifs blå øyne og mørke hår. Han var penere enn Lillegutt, det måtte hun innrømme. Hun smilte til ham og hadde følelsen av å bevege seg utenfor seg selv. Det var akkurat som om hun var med i en film. Snart ville den være ferdig og alt ville bli normalt igjen.
            Men ingenting ble normalt. 
            Da hun litt senere sto ved komfyren og lagde kakao fordi Leif hadde vondt i halsen, satt han og Margit på sofaen i stuen og pratet fortrolig sammen mens Morten lå i Lillegutts vugge og Lillegutt lå i ektesengen på kammerset. Det neste ble vel at Margit flyttet inn i ektesengen, tenkte Rosalind sarkastisk og lurte på om hun var i ferd med å bli gal. Var det henne det var noe galt med, eller var det Leif og Margit? 
            Ville presten si at hun skulle vende det andre kinnet til og elske fienden som seg selv?

Til toppen