Himmelbrann (Heftet)

Serie: Soloppgang 53

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 53
ISBN/EAN: 9788202538354
Kategori: Romanserier
Omtale Himmelbrann

Kjærligheten blomstrer for både Marna og Marina, og Peder fortsetter å lage bråk på gården. Men på et øyeblikk snur skjebnen, og det er kanskje ikke alltid så lett å skille venn fra fiende?

Da hun så opp, sto han foran henne med brede ben og gliste. I hånden holdt han våpenet og siktet på henne.
«Nå er det din tur!»

«Denne serien er en litterær sjokolade!» Inger Monica Stornes, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Himmelbrann
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Marina hadde sovet godt til tross for det som skjedde dagen før. Hun hadde gått ut en tur, og nå satt hun på grinden og skuet utover åkrene, hvor kornet svaiet. Det var ingen arbeidere der borte nå, for de hadde en halvtimes rast. Det var stille rundt henne. En god stillhet. Hun tenkte på Karolius, som hun så altfor lite. Helst ville hun ha hatt ham i nærheten døgnet rundt, men det var ikke slik det fungerte. Hun visste de hadde gått for fort frem, men hun hadde blitt kjær på et blunk og var som besatt av ham. 
Hun myste da hun så en rødhåret pike komme gående. Hva gjorde Marna her ute? Var ikke hun i værelset sitt?
Piken kom nærmere, og da så hun at det ikke var søsteren, men på lang avstand hadde det sett slik ut. Hun lurte på hvem piken var og hva hun ønsket.
Marina hoppet ned på bakken og rettet litt på skjørtet da piken stanset foran henne. Hun smilte og hilste pent. «God dag. Hvem er De? Ja, jeg forstår at De antagelig bor på gården – eller kanskje De er en tjenestepike?»
Marina ble først bare stående å måpe, for piken hadde mange fellestrekk med Marna. Likevel tok hun seg sammen og hilste tilbake.
«Jeg er nok ingen tjenestepike. Jeg heter Marina og er datter på gården. Men hva bringer Dem hit?» 
Piken rødmet. «Jeg kommer for å hilse på familien her på Josaksgården,» sa hun mens hun så rundt seg. «For en praktfull gård. Ja, jeg kommer selv fra en storgård, men her var det virkelig flott.»
Marina forsto lite av dette og spurte igjen hva hun ønsket.
«Jeg vil gjerne hilse på frøken Marna. Er hun i nærheten?» Frøkenen strakte hals og så mot tunet.
«Jeg er ikke sikker på hvor hun er nå. Kjenner De Marna?» En gryende følelse av uro festet seg i magen, uten at hun riktig forstod hvorfor.
«Nei, men jeg har så lyst til å hilse på henne. Jeg har hørt mye om henne, forstår De.»
Marina gransket henne. Hun var pent kledd, men den blå kjolen var skitten og støvete. Håret var ustelt og ansiktet kunne ikke ha vært vasket på en stund. Likevel tedde hun seg dannet, og Marina tvilte ikke et sekund på at piken kom fra et flott hjem.
«Og hvem er det som har fortalt Dem om min søster?»
«Det kan være det samme. Men De må da vite hvor hun oppholder seg? Jeg har reist langt for å møte henne, forstår du.»
Marina ble stadig mer forvirret. «Hvem er De, egentlig? Jeg kan ikke huske at Marna har nevnt Dem.»
«Det er mellom meg og frøken Marna. Kan jeg vente her til hun kommer?»
Marina måtte vise henne vei inn i huset, for selv om hun var usikker på piken, tedde hun seg pent og Marina ønsket ikke å være uhøflig. De satte seg i stuen, som for en gangs skyld var tom for folk.
«Ønsker De et glass saft, kaffe eller te?» spurte hun piken, for å ha noe å tale om.
«Ja takk. Et glass saft vil smake.»
Da Marina løftet bjellen og ringte med den, la hun merke til at frøkenen så seg rundt med beundring i blikket.
Emilie kom inn og Marina ba om å få servert mat og drikke. Piken så fornøyd ut. Så var hun antagelig sulten også, tenkte Marina.
«Kan jeg spørre hvor De kommer fra, da?» Marina la hendene i fanget mens hun så på den unge piken. Ikke for det, hun virket langt eldre enn både henne og Marna. Det var noe med draget i ansiktet hennes som sa henne det.
«Det er et stykke herfra. Jeg har ikke lyst til å fortelle så mye om fortiden min. Der hjemme har jeg en far som ikke er snill med meg. Jeg har brent alle broer for å komme meg hit.»
Marina stønnet innvendig. Hva var det med frøkenen? Trodde hun at hun skulle bo her? Var hun kanskje ute etter å få seg tjeneste?
«Vi har ingen ledige stillinger på gården vår om De ønsker arbeid. Det må jeg si med en gang.»
Piken lo høyt. «Å, nei. Jeg trenger ikke arbeid. Jeg kommer tross alt fra en storgård.»
Marina følte seg dum. Frøkenen var en forfinet pike. Men hva ønsket hun? Hun måtte spørre en gang til.
«Jeg ønsker å tale med frøken Marna. De forstår det at … Jeg hadde ikke planer om å fortelle det til Dem før jeg har fått snakket med henne, men … Hun er min søster.»

Til toppen

Bøker i serien