Himmelveien (Heftet)

Serie: Alvestad 40

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 40
ISBN/EAN: 9788202539788
Kategori: Romanserier
Omtale Himmelveien
Kjærlighet og begjær, svik og mysterier.
Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

– Der er de! Karen Sofie grep hånden til Verner og kikket mot de fem sporvognene som sto oppstilt på holdeplassen foran Østbanestasjonen.

Folk sto tett i tett langs gatene hvor sporvognene gled frem. Flere av bygningene var pyntet med flagg og girlandere. Det hersket en ekstatisk stemning. Karen Sofie måtte tørke øynene. Hun syntes det var rent magisk å sitte i en vogn som beveget seg helt av seg selv, uten hest foran.

– I dag er vi med på noe banebrytende, sa Verner med høytidelig stemme.

Til toppen

Andre utgaver

Himmelveien
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Lovinda ble gjenstand for alles oppmerksomhet på nytt da pikene etter aftensmåltidet ble vist til sovesalen for å gjøre i stand sengene sine for kvelden. Hun ble derfor værende i sovesalen uten å trekke seg tilbake til sitt eget værelse. – Stemmer det at De kommer fra Kristiania? ville en mørkhåret pike vite. – Jeg kommer fra Skedsmo, som ligger utenfor Kristiania, forklarte Lovinda. – Jeg har aldri hørt om det stedet, sa en pike med en dialekt som Lovinda ikke dro kjensel på. – Min far er fullmektig for sorenskriveren, forklarte Lovinda og fikk noen beundrende blikk. – Så det er derfor fru Lund har gitt deg eget rom. Pføy! Du er ikke noe likere for det, sa en høy og tynn pike. – Her på Bekkely får ingen lov til å gå på stas, selv ikke de som er så fine på det at De må sove på eget værelse. – Jeg er ikke fin på det, og jeg har ikke tenkt å gå på stas, forsvarte Lovinda seg med heftig stemme. – Best for deg, for hvis du ikke oppfører deg, blir det mørkerommet på deg. – Mørkerommet? stammet Lovinda. – Du vil ikke vite hvordan det er der. Det er dit fru Lund sender de pikene som ikke kan oppføre seg. – Som heldigvis er svært sjelden. Esther Rødstuen trådte frem. – Livet er godt her på Bekkely. Vi er heldige. Det er ikke alle som får en like god utdannelse som oss. Lovinda nikket, men kjente seg langt fra heldig. Mørkerommet spøkte i tankene hennes da hun litt senere gikk til ro. Stearinlyset var for lengst blåst ut, og fru Lund hadde vært inne hos henne for å påse at hun hadde lagt seg til å sove. Sengen var hard, og Lovinda la seg først på den ene siden, så på den andre for å finne en komfortabel stilling. Gjennom vinduet skimtet hun månen. Den samme månen som hun hadde betraktet så mange ganger fra vinduet i barndomshjemmet. Det ga henne en slags trygghet. Hun glippet med øynene. Søvnen lot vente på seg. Hun syntes at hun hørte lyder overalt, sukk og dunk fra veggene. Hun boret hodet ned i puten, men lydene ville ikke forsvinne. Nå kjente hun at hun måtte tisse også. Hun forsøkte å tenke på noe annet, men jo mer hun prøvde å undertrykke naturens behov, desto sterkere gjorde det seg gjeldende. Hun satte seg opp i sengen. Det kunne godt tenkes at hun ikke fikk lov til å forlate værelset om natten, men hun måtte virkelig. Hvis det da ikke var satt frem en nattpotte under sengen. Forhåpningsfullt trakk hun dynen av seg og reiste seg, så bøyde hun seg og følte med hendene under sengen. Der var det ingen nattpotte. Hjertet sank i henne. Det var bare én sak å gjøre, for hun greide ikke å holde seg natten igjennom. Hun stakk føttene ned i støvlene og famlet etter sjalet som hun hadde hengt over sengestolpen før hun ba aftenbønn og blåste ut lyset. Hun åpnet døren forsiktig, redd for at den ville knirke, men den ga heldigvis ikke fra seg en lyd. Så stille som hun greide listet hun seg gjennom sovesalen. En av pikene snorket. En annen mumlet noe. Lovinda stanset og kikket bort på henne med hamrende hjerte. Piken rørte seg ikke. Hun listet seg videre, la hånden forsiktig på døren og trakk den til seg. Var lettet da alt forble stille. Hun så nedover den mørke gangen. For å komme til veslehuset måtte hun gjennom mørket og ned en bratt trapp. Så var det den første døren til venstre, dersom hun husket riktig. Hjertet hennes hamret, men det var bare å gi seg av gårde. Hun så stivt fremfor seg og gikk det raskeste hun kunne. Snart småløp hun. Støvlene lagde små dunk mot gulvet. Den iskalde nattevinden bet i føttene hennes da hun endelig fikk skjøvet ytterdøren opp og våget seg utenfor. Tunet var lyst opp av en blek måne. En hvit ring sirklet den inn, bar bud om at det kunne komme snø. For å komme til veslehuset måtte hun over tunet, og rundt hjørnet på stallen. Lovinda foldet hendene, ba en kort bønn og tok fatt. Det var isnende kaldt. Døren inn til veslehuset knirket så hun skvatt. Hun lukket den bak seg, men satte ikke på kroken på innsiden. Det var stummende mørkt i det lille rommet, og hun fortet seg å trekke ned mamelukkene og gjøre seg ferdig. Da vinden strøk over den kalde baken hennes, kjente hun hjertet i halsen. Det føltes som små, iskalde fingre som kjærtegnet henne. Da hun var ferdig, småsprang hun over tunet. Pusten gikk litt roligere da hun fikk lukket seg inn igjen. Hun gledet seg til å krype innunder den varme og trygge dynen. Forhåpentligvis fikk hun sove denne gangen. Hun var halvveis opp de første trinnene da hun hørte lyden. Et stønn, som fra et menneske i dyp nød.

Til toppen

Bøker i serien