En kråke skrek fra den kullsorte fjellsiden ovenfor dem. Snart fløy det opp flere fugler enn Emme kunne telle. De flakset og sirklet i luften høyt over dem. Hun kjente et kaldt gufs stryke over ansiktet, og gyste. Det var som om kråkene fornemmet noe. Noe var i gjære.

Laurens tok av fra veifaret og inn på et tråkk som ikke så ut til å være mye brukt, for det var nesten gjengrodd. Men Laurens visste nøyaktig hvor han skulle gå.

Sikten var dårlig, men Emme visste noenlunde hvordan det så ut rundt henne. På nedsiden var en skråning som strakte seg ned mot Store Lungegårdsvann. Foran dem var denne grimme utmarken som ikke folk engang brukte som beite for dyrene sine, og på toppen skimtet hun et skogholt.

Alt rundt dem var dødt. Det ulendte underlaget besto av vissent gress som høstregnet og frostnettene hadde slått til bakken. Stive, stikkende kvister rev opp skjørtekanten hennes. Brune bregner gjorde ingen motstand da de ble tråkket på. Laurens bød henne hånden uten et ord, og Emme tok den.

Da de nærmet seg trærne som tronet på toppen, sakket Laurens farten og slapp hånden hennes. Han kikket seg rundt, som om han lette etter noe.

Emme så ingenting uvanlig. Ingen nygravde hull i bakken. Det var vel et godt tegn?

«Hva ser du etter?» Det var som om ordene ble for dagligdagse. De hørte ikke hjemme på dette stedet som var fylt av gru, sorg og død. «Ligger de under her?» hvisket hun.

Laurens så ikke rett på henne, men litt til siden for henne. De grå øynene fortsatte å søke mens han nikket taust.

«Å …» Emme grøsset. Med ett følte hun at de ikke var alene. Likevel var det ikke tegn til en levende sjel noen steder.

«Ava har ikke vært her. Nå står vi på rakkerkulen Nestor brukte mens han bodde på Nordnes.»

«Før dere flyttet til Rakkerhaugen?» Det var en selvfølge, for hun visste allerede svaret.

Laurens svarte ikke. Det var som om han var andre steder i tankene. Emme, derimot, var svært til stede. Hun følte seg mutters alene på det grimme stedet.

«Jeg vil gå opp til skogholtet og se,» sa rakkerdrengen ut i luften.

Han gikk uten å spørre om Emme ville vente eller bli med. Å stå igjen der alene var det siste Emme ville, så hun trakk opp skjørtene og småløp etter ham.

«Vent, Laurens! Vær så snill!» Hun hørte selv at stemmen lød skrekkslagen.

Han stanset og snudde seg mot henne. Ansiktet var alvorlig, og han gjorde ingenting for å berolige henne. Det lot til at alt Laurens kunne tilby av trøst, var en utstrakt hånd, og den var urovekkende klam.

Så snart de kom i ly av de høye granene, var bakken dekket med brune barnåler og kongler. Ingenting vokste der, og selv om Emme visste at hun kunne gå uten en hånd å holde i, klamret hun seg til Laurens likevel. Det føltes trygt. Særlig på et sted som dette, der luften kjentes enda kjøligere, som om de døde sjelene pustet på dem.

Uten et ord slapp han hånden hennes, men selv fortsatte han å gå.

«Hva er det?» spurte Emme andpusten. «Ser du noe?»

Laurens stanset henne med håndflaten. «Bli der du er.»

Selv fortsatte han et stykke til.

Emme skjønte at det var noe galt, akkurat som hun hadde hatt på følelsen en stund allerede.

Det var ikke en lyd å høre, unntatt de nesten uhørlige stegene til Laurens’ såler i den myke skogbunnen, samt kråkene som kretset over dem, som om noen truet matfatet deres. Men det var også en annen lyd … en Emme ikke med sikkerhet kunne definere, enda hun hadde hørt den før.

Til toppen