Et lett yr fylte luften da Jentoft parkerte lastebilen ovenfor kaia. En fiskeskøyte kom tøffende inn og la til like bortenfor plassen som var reservert for lokalbåten. Det var få mennesker på kaia denne grå og hustrige septemberdagen. – Båten er ikke kommet ennå, kom det skuffet fra Geir da han så at kaiplassen var tom. – Den er nok her snart, svarte Jentoft. – Det er ennå mer enn fem minutter til den skal være her. – Jeg ser den! Jeg ser den! ropte Karijanne ivrig. – Den er rett bak Lundeskjæret. Se ... der kommer den frem bak fyrlykta! Nå kunne alle se den svarte og hvite båten som stampet seg frem mot de krappe krusningene som en tiltakende vind pisket opp et stykke fra land. – La oss gå ned på kaia, maste Karijanne. – Det er bedre å vente her inne i bilen, sa Jentoft. – Det er så kaldt der ute, og dere har ikke regntøy. – Det regner ikke! – Jo, det gjør det, sa Kornelia, som var glad for å kunne sitte inne i førerhuset og holde varmen lengst mulig. Hun hadde liten lyst til å møte Jonas som en druknet katt. – Man blir våtere i yr som dette enn om det regner større dråper. Tett regn som dette trenger seg inn overalt. Ingen av ungene protesterte mer, det virket som gleden og forventningen over at de straks skulle få se faren igjen fortrengte protestene. De ble sittende og følge båten der ute mens den nærmet seg land, helt til den var nesten fremme ved kaia. Da var det slutt på tålmodigheten. – Nå går vi! Karijanne var allerede på vei ut av bilen. Kornelia fulgte etter for å hjelpe Geir ut. Jentoft valgte å bli sittende. Han hadde nevnt det for Kornelia mens de kjørte utover til kaia, at han ville la dem få ha gjenforeningen i fred. – Jeg vil ikke ødelegge gjensynsgleden med all unødvendig skravling, som jeg har en tendens til å la flyte over, hadde han sagt med en liten latter. – Kom, unger. Kornelia tok hendene til de to barna og leide dem ned mot kaia. Hun måtte gå med bøyd nakke og ansiktet halvt vendt bort fra de ørsmå, tette regndråpene som drev mot dem. Like spent som ungene sto hun og så båten klappe til kai. Mens flere av passasjerene var kommet opp fra salongen og sto ute ved rekka, ble trosser kastet i land, bryggearbeidere grep dem og fortøyde båten, og endelig ble landgangen lagt ut. Én etter én kom passasjerene, med bøyde nakker mot regnet, ruslende i land. Kornelia så flere hun kjente, men den eneste hun så etter var Jonas, så det var sikkert flere som lurte på hvorfor hun ikke hilste på dem. Hun hadde ikke øyne for annet enn døren som førte fra nedgangen til salongen, der folk tøt ut, og der hun hvert øyeblikk ventet å se Jonas fylle åpningen. Se hans ansikt. Hans smil og hans gjensynsglede, som sikkert ikke var mindre enn hos henne og ungene. Den største flokken var kommet i land. Nå kom det bare en og annen etternøler luskende over landgangen. Så ble det stille. Ingen flere dukket opp i døren ned til salongen, og ingen andre enn mannskapet sto på dekk. – Hvor er pappa? Geir så bekymret opp på henne. – Han kommer nok ... – Hvorfor er han ikke kommet av båten ennå? Den skal jo gå videre snart. Karijannes stemme var ikke mindre bekymret enn brorens. – Han kommer vel ... Kornelia begynte å dele ungenes uro. Den lå tykk og vibrerte i stemmen hennes da hun fortsatte. – Han har kanskje mye bagasje å samle sammen der nede i salongen. Han ... Hun tidde da en av mannskapet hoppet i land og gikk bort for å løsne fortøyningene. Da slapp hun barnas hender og løp bort til ham.

Til toppen