«Vel, vel, fru Lindemann.»

Hun fór sammen, hadde ikke hørt ham komme. «Herr Barano?»

Han satte seg. «Jeg beklager at jeg ikke var her da De kom. Jeg håper min husholderske har tatt godt vare på Dem?»

«Ja, på alle måter.»

«Utmerket.»

Han gransket henne og lot til å more seg. Hva i himmelens navn hadde Michael sagt? Denne gangen hadde hun vært for impulsiv. Hun burde ha hørt på Gerhard.

«Det later til å herske en misforståelse mellom Dem og herr Eide?» Han så stadig ut som om han moret seg.

«Jeg flytter i dag,» sa hun fort.

«Men hvorfor skal De gjøre det? De er min gjest.»

«Jeg trodde …» Hun holdt inne. Dette var for ydmykende.

Han betraktet henne. «La meg se om jeg kan lese Deres tanker. De trodde De skulle klare å få tilbake Deres tidligere kjæreste. De ville ikke godta at han giftet seg med en annen kvinne, Deres svigerinne.»

Hun klarte ikke å få frem et ord.

Han lo lavt. «Jeg er i ferd med å få sans for Dem, fru Lindemann.»

«Hva … hva mener De?»

«Jeg beundrer en kvinne som er villig til å gjøre så mye for å få en mann tilbake. De fleste mennesker er altfor fornuftige og prektige. De, derimot, gjør som De selv vil. Det skulle ikke forundre meg om De har gjort inntrykk på herr Eide.»

Våget hun å tro at han hadde rett?

«La oss glemme herr Eide for en stund. Jeg vil svært gjerne gjøre Deres bekjentskap. Sist vi møttes, var det under uheldige omstendigheter. Nå får vi en ny mulighet. Hva sier De?»

Hun møtte blikket hans. Han var enda flottere enn hun husket ham. Og han virket så sikker og så kultivert. Hvordan noen kunne finne på å nevne Pierre i samme åndedrag som ham, var uforståelig.

«Nå? Lar De meg se et smil?»

Hun smilte strålende. «Mange takk for Deres forståelse og for Deres gjestfrihet.»

Han holdt blikket hennes fast og rakte henne hånden. «Velkommen tilbake til Nice, fru Lindemann.» Han smilte. «Vet De? Jeg synes De passer usedvanlig godt på denne terrassen. Den er en perfekt ramme om Deres skjønnhet. Kan jeg by Dem noe? Et glass champagne?»

«Jeg sier takk.» Hun kjente seg dristig. Dette var livet! Hun var sin mors datter. Men hun hadde bedre smak enn moren.

 

*

 

Konstanse tok på seg hatten og smilte prøvende til speilbildet sitt. Forventningen var som en sommerfuglsverm i brystet. Det føltes som om selve eventyret ventet på henne denne dagen. Herr Barano hadde invitert henne med seg til Italia. Han hadde en eiendom like over grensen, og der skulle de overnatte til neste dag. Mer visste hun ikke. Han hadde hatt det travelt nede i havnen. Det var mange små og store avgjørelser som skulle tas før regattaene, forstod hun.

Hun sukket, et øyeblikk betenkt over situasjonen. Michael tok feil når det gjaldt herr Barano. Det var ikke høflig å uttale seg så skråsikkert om en annen mann. Antagelig var Michael misunnelig. Han eide noen hus og leiegårder i Kristiania, og en liten seilbåt. Herr Barano hadde store hus både i Frankrike og Italia, og flere kostbare båter. Han var dessuten en mann med stor innflytelse. Hvordan skulle han ellers ha klart å hjelpe henne mot Pierre og prinsen?

Solen skinte fra en skyfri himmel. Hun fant frem en parasoll og et par blondehansker. Verken herr Barano eller hun hadde nevnt redningsaksjonen eller hennes forbindelse med Pierre. Det virket som om han hadde bestemt seg for å «glemme» hele historien, og godt var det. Det var nok at både Michael og Gerhard yndet å rippe opp i den ydmykende slutten på affæren mellom Pierre og henne. Herr Barano forstod nok at hun var et uskyldig offer. Hvordan skulle hun ha vært i stand til å avsløre Pierre? Han hadde fremstått som noe ganske annet enn det han var i virkeligheten. Han tilhørte jo Victorias omgangskrets, hadde hatt en flokk av beundrerinner samme hvor han viste seg, og hadde vært venn med en rekke viktige personer.

Hun grep vesken og forlot værelset. Det var best ikke å tenke på Pierre. Det var forresten ikke sikkert at hun hadde tatt feil av ham. Mennesker forandret seg. Han hadde gradvis slått inn på en tvilsom vei. Hvem kunne ha forutsett det? Ikke hun, i hvert fall.

 

Herr Barano hjalp henne ned fra vognen og pekte mot en stor og skinnende yacht. «Der har De Isabella,» sa han.

«Den er svært elegant,» svarte hun og merket seg at det var en av de aller største båtene i hele havnen – og at Adrianas plass var tom.

Det lot til at han leste tankene hennes. «Herr Eide har tatt Adriana ut. Han og mannskapet har det travelt.»

«Men ikke De?»

«Jeg har en del å ordne i anledning regattaen, jeg også, men jeg forener arbeid med hygge.»

«Å?»

«Den første regattaen skal gå til Italia. Eiendommen vi skal besøke ligger ikke langt unna målområdet.»

«Jeg forstår.»

«La oss gå om bord. Kokken har gjort klar lunch til oss. Jeg håper De er sulten?»

«Sjøluft gir appetitt, er det ikke det man sier?» smilte hun, lettet over at de ikke skulle seile, men ha en behagelig reise om bord i en romslig dampyacht.

De gikk opp landgangen, som så ble fjernet.

«Denne veien,» sa herr Barano. «Pass Dem for taukveilen der,» la han til og la armen beskyttende om skuldrene hennes.

Berøringen var behagelig. Det var første gang han hadde gjort annet enn å ta hånden hennes. Betød det at han var klar for å gå et skritt videre?

Hun gispet ved synet av det som ventet dem. Et tak av seilduk var spent over en del av dekket, til vern mot den sterke solen. Møbler fylt av silkeputer omgav et bugnende lunchbord, der en flaske champagne stod og ventet i en kjøler av sølv. Hun smilte tilfreds. Dette var livet!

«Sett Dem, kjære fru Lindemann. La oss gjøre reisen behagelig.»

Hun sank ned i myke puter og så en livrékledd tjener skjenke champagnen.

Herr Barano hevet glasset. «Skål, fru Lindemann.»

Hun smilte. Han var den mest galante mannen hun hadde møtt. «Skål for at Michael vinner regattaen for Dem.»

«La oss håpe det.»

«De virker skeptisk?»

«Ikke skeptisk. Jeg har stor tro på ham, det var derfor jeg sørget for å sikre meg hans tjenester. Men jeg er realistisk. Han har vært borte fra kappseilingen en stund, og han har ikke mye å vinne på å gå seirende ut av regattaen.» Han bøyde seg frem etter brødet og rakte det mot henne.

«De mener fordi båten ikke tilhører ham?»

«Nei, han har seilt andres båter før. Han eide ikke sin egen båt de første årene han var her. Men for ham dreier dette seg bare om en slags gjesteopptreden. Han reiser hjem til sin nye familie etter disse to regattaene.»

Hun nikket. «Derfor betyr det mindre for ham om han vinner eller ikke.»

«Nettopp, det er risikoen. Men heder og ære er alltid forlokkende.» Han løftet glasset på nytt. «La oss skåle for Adriana og seier. Jeg stoler egentlig på at vinnerinstinktet griper herr Eide idet startskuddet går.»

«Det tror også jeg kommer til å skje.»

«Det eneste måtte være …» Han holdt inne.

«Hva mener De?»

«I svarte stunder er jeg redd herr Eide kan være troende til å boikotte regattaene.»

«Boikotte?» gjentok hun.

«Ja. Dersom han taper, kan han slå seg til ro i den avkroken han har funnet seg. Men om han vinner, vil det være en stor og varig fristelse å seile på nytt. Han har det i blodet, vet De.»

Hun nikket – og håpet at Michael vant. Da kunne ikke Emily være så sikker på at han holdt seg på Egerhøi, og det var til pass for henne.

Til toppen