Jenta fra fortiden (Heftet)

Serie: Syvende sans 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Syvende sans
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202434168
Kategori: Romanserier
Omtale Jenta fra fortiden
Betty har flyttet til det idylliske Skogland og jobber som journalist i lokalavisen. En dag får hun høre om en grusom ulykke som skjedde for mange år siden. En ung jente ble overkjørt av toget. Ved en tilfeldighet finner Betty jentas gamle almanakk – en 7. sans. Når Betty begynner å stille spørsmål og grave i fortiden, får hun raskt følelsen av at det ikke var en ulykke og at det ligger mer bak enn hun aner. 

«Om det ikke akkurat har skjedd et drap her i Skogland, så døde en ung jente under mystiske omstendigheter,» sa Marie plutselig.
 Betty spisset ører, og det samme gjorde Einar.
 «Fortell!»
 «Det var en ulykke,» sa Rita og skulte mot Marie. «Hun ble påkjørt av toget.»
 Betty grøsset.
 «Så skrekkelig.»
 «Jeg har hørt noe annet,» sa Marie..

UTDRAG FRA BOKEN: 
Han reiste seg fra skrivebordstolen og kom mot henne. En kjempe av en mann med et håndtrykk så fast og kraftfullt at hun kjente det helt opp i hårrøttene da hun presenterte seg.
            «Betty Andersson,» gjentok han og så nesten mistroisk på henne, som om han tvilte på at dette kunne være hennes rette navn.
            «Det er en blanding av engelsk og svensk,» forklarte Betty og ga ham et av sine beste og mest tillitvekkende smil. «Min oldemor var engelsk og min far var svensk.»
            «Ja vel,» sa han kort.
            I etterpåklokskapens lys skjønte hun at han ikke kommenterte navnet hennes fordi han ville ha kjennskap til slekten hennes, men i sollyset inne på lensmannskontoret, tenkte hun i sin dårskap at dette var en fin innledning på et intervju som kunne bli et muntert og morsomt portrett av den nye lensmannen i Skogland.
            «Og ditt eget navn?» spurte hun blidt og slo an en spøk. «Du skulle vel aldri være i slekt med selveste Peter Wessel?»
            «Hva behager?» Han rynket de mørke brynene bryskt, og hun burde selvsagt tidd nå, men Betty durte videre.
            «Tordenskjold,» sa hun og var til og med freidig nok til å ta med en strofe fra nasjonalsangen, fritt fremført. «Han som lynte langs kysten, så det lyste hjem.»
            «Jeg vet utmerket godt hvem Peter Wessel var, og nei, jeg nedstammer ikke fra mannen som var dum nok til å dø i en duell om en tåpelig kvinne.»
            Etter den salven skjøv Leonard Wessel frem en stol og ba henne sette seg. Selv tok han plass bak skrivebordet.
            «Da setter vi i gang, unge dame.»
            Betty hadde allerede begynt å mislike mannen, og at han omtalte henne som «unge dame», gjorde henne enda mer irritert. Han var faktisk ikke mer enn tre år eldre enn henne. Betty fokuserte på bildet av kong Harald og dronning Sonja som hang på veggen bak ham. Hånden hennes famlet ned i vesken og opp kom notatblokken og pennen. Hun stirret ned på spørsmålene og kjente at hun mest av alt hadde lyst til å reise seg og løpe sin vei. Nei, så uprofesjonell skulle hun ikke være, men hun følte seg aldeles lite vel sammen med denne mannen i strøken uniform med knapper så blanke at hun kunne speile seg i dem.
            Blikket hans gransket henne. Øynene var grønne, ansiktstrekkene skarpe, med høye kinnben og kløft i haken. Håret var mørkt og tykt med ørsmå antydninger til grått i tinningen og på sidene.
            «Jeg tenkte vi kunne begynne med hva som førte deg hit til oss,» sa hun blidt.
            «Jeg søkte jobben som lensmann og fikk den,» svarte han kontant.
            «Naturligvis.» Betty kjente at smilet var begynt å stivne da hun gikk videre til neste spørsmål. «Kan du fortelle litt om arbeidet ditt i Kripos?»
            «Nei.»
            «Familie?»
            «Nei.»
            «Noen hobbyer som du vil dele med leserne våre?»
            «Nei.»
            «Er det kanskje noe annet du vil fortelle om deg selv?»
            «Nei.»
            Leonard Wessel så ut som om han kjedet seg. Han trommet utålmodig med fingrene på skrivebordsflaten, og minnet henne om en trassig unge.
            Betty holdt hardt rundt pennen mens hun skrev ned de korte svarene hans. Noe som aldeles ikke var nødvendig, for han sa ikke annet enn nei. Hun så for seg en hypotetisk overskrift: «Lensmann nei» sier nei til alt, og antagelig smilte hun for han ble smal i blikket.
            «Var det ellers noe mer?»
            «Ja,» sa Betty. «Jeg vil gjerne vite om du vil videreføre de samme vyene som din forgjenger eller kan vi vente forandringer?»
            Leonard Wessel ble tankefull.
            «Det sier seg vel selv at jeg er meg og har min egen måte å arbeide på,» sa han etter en stund.
            Betty noterte seg at dette var eneste gang under intervjuet at mannen viste en smule evne til å gi litt av seg selv. Hun tenkte at den ene setningen likevel ikke var nok til å redde et portrett som hun hadde håpet skulle gjøre leserne i stand til å føle at de ble kjent med den nye lensmannen. Selv var hun allerede grundig lei av ham.
            Betty avgjorde at det fikk holde. Hun fotograferte ham, sittende ved skrivebordet, stadig like morsk og utilgjengelig.
            «Da gjenstår det bare for meg å ønske deg lykke til i ditt virke som lensmann i Skogland,» sa hun påtatt høytidelig med en liten snert av sarkasme og strøk på dør.

Til toppen

Andre utgaver

Jenta fra fortiden
Bokmål Ebok 2013
Jenta fra fortiden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2019

Flere bøker av Synnøve Eriksen:

Bøker i serien