Margot tok nyheten om at fødselen var i gang med stor ro og uten fakter. Hun kommanderte henne til å ta av seg de våte klærne og legge seg i kammerset og vente.
– Blir itte før til kvelden, mente hun.
Det var fortsatt midt på dagen.
– Jeg kan nok ikke hjelpe deg med kveldsstellet i dag, sukket Rebekka mens hun begynte å kle av seg.
Margot knegget.
Rebekka smatt opp i sengen og innunder skinnfellen før en ny ri tok tak i henne. Hun merket fortsatt ingenting mellom riene.
– Kan du be Andreas komme inn en tur, sa hun da det ga seg. – Jeg må fortelle ham om barnet og be ham holde på hemmeligheten.
Margot nikket og var borte.
Det var ingen dør mellom det vesle kammerset og skjælet med den store vedovnen og bordet hvor de pleide å spise. Det var bare hengt opp en gammel gulvmatte som dekket deler av åpningen. Mellom den og veggen var det så smalt at det bare var plass til én person. Det var blitt trangt i sengen også, nå som Rebekka var blitt så stor.
De pleide å sitte sammen ved bordet i skjælet etter kveldsstellet, før Ole gikk inn i seterrommet for å legge seg. Andreas lå også der inne de nettene han var på setra.
Nå var Andreas gått ut i vedskjulet for å kløve ved. Rebekka kunne høre dumpe lyder fra øksa.
Ikke lenge etter stilnet lyden, og Andreas kom inn sammen med Margot. Rebekka kunne høre at de bar på ved som de la i vedkassa, før Andreas tittet inn til henne.
– Du ville snakke med meg, sa han og virket litt usikker.
– Sett deg på sengen.
– Er du syk?
– Jeg skal føde.
– Hæ?
– Jeg skal føde et barn. Du vet hva det er. Slik som Andrine.
Han ble fælen og fikk ikke sagt noe.
– Har du ikke sett hvor stor jeg er blitt den siste tiden?
Han ristet stumt på hodet.
Mannfolk, tenkte Rebekka. Hvordan skulle hun fortelle ham det? Var det noen grunn til å gjøre noe annet enn å si det som det var?
– Jeg skal føde Ulfs og mitt barn, sa hun.
Han så på henne, uforstående, ansiktet lyste blekt under den litt for lange luggen.
– Jeg har fortalt det til Ole, Margot vet, og Haavard. Men jeg vil ikke at du skal si det til noen andre. Ingen andre må få vite.
– Men …
– Ungen skal bo i fjøset, sammen med Andrine. Ingen behøver å få vite det, ingen inne i huset, ingen andre i bygda. Forstår du det, Andreas?
I det samme var en ny ri der og fikk henne til å gispe. Hun merket at det var mer alvor nå.
Han ble sittende og se på henne med redde, mørke øyne inntil rien gikk over.
– Men hvorfor kan du ikke fortelle?
– Jeg vil ikke at Kristine og husfruen skal vite. Det er best for alle.
Det kom en tretthet over henne. Skulle hun forklare ham hvordan det var fatt med Kristine? Hvordan hun tenkte på Ulf og lengtet etter ham? Ville Andreas kunne forstå? Maktet hun virkelig å prøve å forklare, nå som riene stadig kom tettere og trakk kreftene ut av henne?
Hun forsøkte likevel å forklare det for Andreas, men var ikke sikker på om han skjønte rekkevidden av det hun sa.
Han nikket stumt. Noe av den gamle fjernheten var tilbake, men ikke den samme som i tiden han bodde med Jensine på Gaupli. Det fiendtlige blikket var blitt sjeldnere den siste tiden. Han var blitt mer som den gutten hun kjente fra den første sommeren, før alt det vonde skjedde. Men likevel, mer voksen. Og han holdt fortsatt avstand til henne, hun skjønte det.
For mye hadde skjedd dem imellom til at de kunne få tilbake den gamle fortroligheten.
Han skjønte nok også at det ville gå lang tid før hun kunne tilgi alt han hadde gjort mot henne, og Ulf. Om hun noensinne ville gjøre det.
– Det er best for Andrine også, sa hun.
Han våknet til.
– Hvorfor det?
– Hvis Nicoline får vite at jeg har et barn, må jeg kanskje dra herfra. Da har ikke Margot hjelp til å se etter Andrine. Kanskje må Andrine sendes vekk. Det må ikke skje.
Han bleknet.
– Jeg begynner å bli svært glad i henne, skjønner du.
Han stirret på henne.
– Lover du, Andreas? Lover du å holde på hemmeligheten vår?
Han svarte ikke med det samme. Ansiktet hans var vanskelig å lese. Kanskje kom det av det dårlige lyset, hun mer ante enn så noe i blikket som hun ikke likte. I det samme kom en ny og sterk smertetokt. Hun krøket seg sammen og ynket seg, livende redd for hva han ville svare.

Til toppen