«Lyyli! Ungen min brenner inne!» lød Ainos desperate stemme gjennom den kalde desemberluften.
Det brant i huset på Stallanstorpet.
Silja gjorde det hun alltid hadde vært god til. Hun løp mot huset sammen med Aino, og kjente skrekken isne til ved synet av kjøkkenvinduet som var fullstendig oppslukt av flammer. Røyken veltet ut av det knuste vinduet. Det hadde blusset kraftig opp da det tok fyr i parafinen fra lampen.
Da Aino snublet og falt, tok ikke Silja seg tid til å hjelpe henne. Hun skrek til Aron i stedet: «Lyyli er inne i huset. Vi må få henne ut.»
Det gikk ikke mange sekundene før en robust, skinnkledd skikkelse for forbi henne. Han kastet seg mot døren og forsvant inn i det brennende huset.
Silja løp mot brønnen og tok til å sveive opp bøtter med vann.
«Emil. Hjelp meg! Vi må slukke brannen,» ropte hun til sponjekken, som hadde karet seg opp fra bakken etter slaget han hadde fått av Aron.
Men så hørte hun dundrende hestehover mot den frosne bakken. Silja skvatt så hun mistet taket i sveiva, og den tunge vannbøtta for nedover i brønnen i full fart. Det var den samme rytteren som hadde kastet brannfakkelen inn gjennom kjøkkenvinduet, nå kom han travende rett imot Aino. Han hadde fremdeles den groteske masken over hodet.
Aino prøvde å løpe unna, men mannen lente seg forover i salen, grep tak i fletten hennes og dro henne etter seg flere meter, før han slapp taket og hun deiset skrikende i snøen.
Silja hadde hjertet i halsen da hun så rytteren sirkle rundt finnejenta.
Emil kom løpende bort til brønnen og tok over sveiva i samme øyeblikk som Aron kom brasende ut av huset med pilkurven i armene. Røyken veltet ut gjennom døren. 
Silja ba en stille bønn inni seg mens hun gikk Aron i møte: Kjære Gud, la ikke ungen være skadet. La den være i live, for Ainos skyld. Hun vil ikke overleve om det skjer noe med barnet.
Aron kom ned trappen og rakte pilkurven til Silja, som tok den med og satte den fra seg ved brønnen. Så sprang han bort og plukket opp øksen. Med et brøl kastet han seg rundt og løp mot rytteren.
Rytteren sluttet å sirkle rundt Aino, og styrte hesten ned mot låven. Dette ga Aron en mulighet til å løfte opp Aino og bære henne bort til brønnen. Aino kastet seg på kne i snøen ved siden av pilkurven. 
Men Silja hadde ikke tid til å se etter hvordan det var med ungen. Emil hadde heist opp flere vannbøtter, nå grep Aron og hun to hver og løp mot det brennende huset mens Emil sveivet opp mer vann. 
Og slik fortsatte den desperate kampen mot flammene.

Det var et mirakel at flammene ikke tok helt overhånd, og at de klarte å slukke brannen i tide. Aron kom vaklende ut av huset, sotsvart i ansiktet, og seg ned på kne i snøen med en tom sinkbøtte i hver hånd.
Først nå tenkte Silja på hvor det hadde blitt av rytteren. Hun speidet ned mot låven og videre mot skogen, men han var ikke å se noen steder.
Hun snudde seg mot Aino, som satt på brønnkanten med ungen tett inntil seg, inntullet i et teppe.
Det hugg til i hjertet hennes, hvorfor gråt Aino? Ristet skuldrene av gråt, eller var det en reaksjon etter den brutale behandlingen mannen til hest hadde gitt henne?
Langsomt gikk hun mot finnejenta. «Lyyli, er hun …?»
Aino så opp med tårevått ansikt. Hun svelget og svelget som om hun ikke klarte å si noe.
Så hørte Silja det klynke, som fra en hundevalp. Hun gikk nærmere.
«Jeg tror hun … klarer seg, alt takket være Aron. Men hadde pilkurven stått på kjøkkenbordet …» Stemmen brast og hun holdt det sutrende barnet tettere inntil seg.
Silja pustet lettet ut. «Takk Gud for at det gikk bra.» Hun hadde ikke før sagt det, før det igjen lød hestevrinsk og harde hovtramp mot snøen.
Hun så mot veien. En kuldegysning jog gjennom henne da hun så at det lyste fra en fakkel mellom trærne. Å, nei, de kommer tilbake.

Til toppen