Silja holdt pusten da hun listet seg ned den knirkete trappen. Med håret og det meste av ansiktet skjult under et svart sjal, var hun på vei ned til første etasje. Det var så mørkt at hun var glad hun kunne føle seg frem på trappegelenderet. Verten og vertinnen hadde tydeligvis fått de siste gjestene ut og stengt vertshuset for natten. Men ute i stallen ventet Karl Oskar. Eller hadde han gitt opp å vente? Var det i stallen han hadde losji? En fattig fløterslusk og vandrer som han hadde vel ikke råd til å leie rom på Den hvite elgen.
Hun var kommet nederst i trappen da et blafrende lysskjær brått dukket opp fremfor henne. Hun visste ikke hvem som skvatt mest, om det var værelsespiken eller hun selv. Det var den samme piken som hadde kommet opp på rommet med varmt vann, og som hadde gitt Silja papirlappen fra Karl Oskar. Skjønt, det sto ikke hvem det var fra, men det kunne ikke være fra noen andre.
Piken slo hånden for munnen og stirret på henne, og et øyeblikk fryktet Silja at hun skulle skrike. Hun så livredd ut.
«Ikke skrik, vær så snill, det er bare meg, fru Bøchmann. Jeg bor på rom åtte.» Hun trakk sjalet fra hodet og gikk ned det siste trinnet i trappen.
Piken så lettet ut, men hånden som holdt lykten med det blafrende talglyset skalv fremdeles. «Å, herre Jesus, jeg trodde De var et spøkelse.» Hun tok seg til hjertet med den andre hånden. «Jeg er redd vertskapet har lagt seg. Er det noe De ønsker?»
«Nei … jeg … ingenting. Jeg skulle bare ut.» Silja smilte fort.
Piken stirret mistenksomt på henne, men så kom det frem et lurt smil. «Å, De skal møte hertugen.»
Hun følte seg tatt på sengen. Jaså, hun har altså smuglest lappen. Likevel var det flaut at hun snek seg ut av ektesengen for å møte en annen mann.
«Nei, aldeles ikke. Jeg … jeg har visst glemt igjen noe i vognen.»
Piken kniste, som om hun slett ikke trodde på henne. «Virkelig?»
«Hvor er stallen … jeg mener, vognskjulet? Er det i bakgården?»
«Ja, vi kan slå følge, for jeg skal på utedoen, og jeg er fryktelig mørkredd. Jeg liker dessuten ikke å gå alene i bakgården, for det hender at det ligger en eller annen drukkenbolt der som ikke har kommet seg hjem. Jeg ble nesten overfalt av en i fjor.» Hun gikk foran ut med lykten, og Silja fulgte raskt etter.

Da de kom ut i bakgården pekte jenta på en hvitmalt dør. «Der er stallen. Men vognen dere kom med, står der borte.» Hun pekte ut i mørket, og Silja kunne se omrisset av vognen.
«Takk,» smilte hun.
«Skal jeg lyse for deg med lykten?» spurte jenta.
«Nei, det er ikke nødvendig.» Hun ventet på at jenta skulle gå.
«Skal jeg vente på Dem, eller våger De å gå tilbake selv? Det er visst ingen her, så det er trygt.»
Hun kjente at hun begynte å bli utålmodig. «Det trenger De ikke. Jeg finner veien inn selv, men ikke lås ytterdøren, er De snill.»
Jenta nikket og kniste, samtidig som hun så mot stallen. «Vel, De bruker kanskje lengrw tid enn jeg. Men husk å sette slåen for døren. Hvis ikke er det jeg som får skylden.»
Piken forsvant inn en annen dør og etterlot henne alene i bakgården.
Silja tok sikte på den hvitmalte stalldøren og snek seg inn. Det var mørkt der, men hun kunne se omrisset av hestene som sto i hver sin bås. Lukten av dyrene, høy og lær slo imot henne. Hun sto stille en stund og prøvde å venne øynene til mørket. Så hvisket hun navnet hans, samtidig som hun var redd for at det skulle dukke opp noen andre, en stallgutt eller noen som trodde hun var en inntrenger. Hestetjuver fantes det overalt.
Da raslet det i høyet fra en tom bås, og en skikkelse med bustet hår stakk opp over kanten.
«Silja!»
Hun kjente hjertet dunke med en gang. Han er her. Han har ventet hele tiden.
Så var han fremme på gulvet. «Du fikk beskjeden!» 
Han lød glad, men det var så mørkt at hun ikke kunne se om han smilte. Men det hørtes slik ut på stemmen hans.
«Jeg kan ikke bli lenge.»
«Vent litt, jeg skal tenne en lykt. Det er like mørkt her som i svarte helvete.» Han famlet etter en lykt og fyrstikker. Snart lyste det opp et varmt lysskjær rundt lykten, som han hengte på en spiker på en bjelkestolpe. Han gikk henne ivrig i møte, men stanset og ble usikker i blikket da hun tok et steg tilbake, samtidig som hun dro sjalet som et skjold foran seg.
  «Jeg trodde ikke du våget å komme,» sa han lavt.
«Jeg … fikk beskjeden av værelsespiken.»
«Og så snek du deg ut … sover de andre?»
Hun nikket og så i gulvet. En del av henne angret allerede på dette påfunnet. Tenk om Engebreth våknet. Eller Viljar. Da ville Engebreth våkne også, og se at hun var borte.
«Og ungen vår? Sover han?»
Hun så opp og nikket igjen. «Viljar er en snill unge. Han sover hele tiden.»
Han rynket brynene. «Jeg liker fremdeles ikke at du valgte det navnet. Du burde heller ha kalt ham Carl eller Oscar. Med bokstaven c. Slik de skriver det i den svenske adelen. Eller funnet på et annet adelig navn som Carl Frederic eller Oscar William.»
 Hun sukket og så oppgitt på ham. «Men han er ikke adelig. Du er ingen ordentlig hertug.»
 Han jekket seg opp og så viktig ut. «Du tror meg fremdeles ikke? Jeg har blått blod i årene. Det er jeg helt sikker på.»
 Hun så i gulvet igjen. Det var strødd med høybøss og halm. Her hadde stallgutten sluntret unna arbeidet. Hun svelget tungt. Nå måtte hun si det til ham, men gud bedre, som hun gruet seg. Innerst inne håpet hun at han skulle bli glad, men tvilte sterkt.
 Hun kikket prøvende på ham. «Karl Oskar, det er noe jeg må fortelle deg. Det var derfor jeg kom.»
 Det glitret i øynene hans, og han så ivrig ut. «Du har bestemt deg for å forlate ham.»
 «Hva?»
 «Du har tenkt å søke kongen om skilsmisse og rømme med meg.»
 Hun så hvor ivrig han var, og var usikker på om han spøkte med henne eller mente ramme alvor. «Er det det du tror?»
 «Da hadde du gjort meg til verdens lykkeligste mann. Jeg skulle aldri ha sviktet deg, Silja.»

Til toppen