En stor folkemengde hadde samlet seg utenfor lagmannsrettslokalene til Aker sorenskriveri i Kristian den fjerdes gate i Oslo. Victoria og Eugenie sto like ved døren. De hadde ankommet allerede kvart over åtte for å være sikre på å få en plass når dørene åpnet klokken ni. – Jeg vil se det udyret i øynene og fortelle ham nøyaktig hva han har gjort, hadde Eugenie messet kvelden i forveien. Nærmere to uker hadde gått siden mordkvelden. Nyttår hadde passert, og i almanakken den samme morgenen hadde Victoria bladd om til den 9. januar. Etter at hun hadde gjort noen notater om hvor lenge Alexander hadde sovet den natten, førte hun inn en kort setning: Forhørsretten med Eugenie i anledning mordet. Eugenie hadde et fjernt uttrykk i øynene der hun sto. Victoria hadde forsøkt å veksle noen ord med henne, men venninnen svarte knapt. Det virket ikke som om hun var til stede. Rundt dem gikk praten livlig. Det var mange menn som hadde møtt opp, men aller flest kvinner, og mange av dem kom fra borgerskapet. Kanskje var det noen av dem som også sto bak leserinnleggene i Aftenposten den siste tiden. Diskusjonen rundt forbrytere og utilregnelighet hadde gått høyt i spaltene – det de sakkyndige etter hvert falt ned på, ville ha mye å si for rettssikkerheten til Kristianias kvinner. Politiet var sterkt representert. Mange betjenter sto på geledd, og der var også satt inn fire ryttere fra det ridende politi. Det hadde nok vel så mye med sikring av fangen å gjøre, som å forhindre opptøyer. Victoria rørte litt på seg. Kjente at kulden hadde krøpet langt inn på kroppen allerede. Hun gned hendene mot hverandre. Vantene varmet heldigvis en del, og det samme gjorde ullkåpen og den tykke pelskragen. Noen minutter før klokken ni skjedde det. Det steg et brus gjennom folkemengden, før det døde ut og det ble tyst. Fengselsvognens knirking hadde ikke lenger konkurranse fra stemmebruset. Tre menn hjalp bødkeren ut av vognen. Han var iført distriktsfengselets fangedrakt: hvite skinnbukser og grå vadmelsjakke. Dessuten var han sikret med hånd- og fotjern, som gjorde det vanskelig å bevege seg. De tre mennene førte ham inn, og så var det publikums tur til å ta plass. Eugenie og Victoria fant sine plasser på en av de første radene. August var der også. Han hadde fått vente inne i rettslokalet. Hadde samtalt med sorenskriveren, herr Meidell, som var en venn av ham. Nå snudde han seg og nikket til Victoria og Eugenie fra plassen han satt på lenger fremme. Bødkeren var plassert på benken hvor alle de anklagede måtte ta plass. De tre vokterne sto fortsatt tett omkring ham. Så ga en av dem et signal, og de befridde ham for lenkene. Victoria skulle ønske at de ikke hadde gjort det. Hva om mannen skadet noen i lokalet før vokterne greide å stagge ham? Han hadde hele tiden fremvist en voldelig atferd, hvorfor skulle han endre seg nå? August hadde fortalt henne at det ble sagt i rettslige kretser at bødkeren hadde vært en særdeles farlig fange den gangen han satt i varetekt på Sørlandet. Han var kjent for å slå hardt rundt seg, og både fanger og voktere fryktet nevene hans. Det hadde vært best om han hadde jernene på hele tiden. Hun studerte ham. Blikket hans gled rundt. De gangene han snudde seg og så bakover, virket han fullstendig likegyldig til alle som hadde kommet. Når han betraktet rettens medlemmer derimot, var det med nysgjerrighet i blikket. Ved siden av sorenskriver Meidell, som skulle administrere retten, hadde gårdbruker Jakob Karlsen og arbeidsformann Anton Torvik møtt frem som rettsvitner. For påtalemyndigheten møtte statsadvokat Salomonsen, og de sakkyndige var professor og doktor Heiberg, medisinaldirektør Holmboe og doktor Leergaard. Victoria hadde truffet noen av embetsmennene i selskap tidligere. Hun kjente dem alle som dyktige menn. Mikael Holmboe hadde ikke innehatt stillingen mer enn et år, men han hadde en solid bakgrunn. Hadde blant annet vært reservelege og direktør ved et sinnssykeasyl i Trondhjem i mange år. Victoria hadde alltid syntes at han så snill ut, og hun hadde undret seg over hvorfor en slik sympatisk mann hadde valgt å arbeide med noen av samfunnets galeste mennesker. Brillene ga ham et intelligent uttrykk, og hun håpet at han ville dømme bødkeren tilregnelig. På et bord foran hos sorenskriveren lå det noen plagg. Victoria stirret interessert på dem, før det gikk et grøss gjennom henne da hun forsto hva de var. Den lange kjolen var plagget som Marianne Kjær hadde hatt på seg drapskvelden. Hun kjente Eugenies hånd på sin. Venninnen hadde også merket seg drakten. Hun pustet fortere, syntes nærmest å svaie der hun satt på benken, og Victoria var redd hun skulle besvime. – Ærede forsamling! Damer og herrer! Sorenskriver Meidells røst fikk stemmebruset som hadde løpt mellom radene til å stilne. Alles oppmerksomhet var rettet mot ham. – Det er mange som har møtt frem her i dag, fortsatte sorenskriveren. Eugenie hadde blitt urolig, og plutselig reiste hun seg. – Eugenie, hvisket Victoria forskrekket. – Du må sette deg. Men Eugenies blikk hadde blitt fjernt igjen. Hun kjempet seg vei ut fra benkeraden. Det måtte ha blitt for mye for henne å se den blodflekkede kjolen til frøken Kjær, tenkte Victoria. Hun kikket bekymret etter venninnen, men Eugenie gikk ikke bakover mot dørene. Hun hadde kursen rett mot den anklagede og hadde stukket hånden i vesken. Da hun trakk hånden opp igjen, blinket det i stål.

Til toppen