Maja slo hutrende sjalet rundt seg. Hun hadde sovnet med klærne på i går, mens hun ventet på Einar. Han hadde ikke kommet. Kanskje vakten hans var blitt lengre? Det hadde hendt før. Eller en av søsknene kunne ha blitt syke. Det ble hostet og snufset i hvert et hjørne av Haugen, for mange gikk fortsatt barbent for å spare skotøyet til vinteren. 
En stund satt hun og kjempet mot en glefsende håpløshet. Dette var den verste tiden på døgnet – når søvnens barmhjertige slør måtte vike for det hun ikke kunne løpe fra: at et farløst barn vokste ubønnhørlig i henne. 
Hun svelget prøvende. Heldigvis var hun ikke kvalm i dag. Det var da noe. Med et sukk reiste hun seg og gikk til ovnen. Hun var nødt til å fyre opp, for høstkulden sto i et rått gufs fra gulv og vegger. 
Blikket hennes falt på kaffekjelen. Hun hadde satt den klar med friskt vann. Einar kom vel i dag isteden? Et stikk av tvil fikk henne til å tygge seg i leppen. Han hadde vært så rar sist. Det var bare noe Olga sa. Hva hadde han ment med det? Etterpå hadde han kysset henne, nesten desperat, og bedt henne vise at hun holdt av ham. Var det dét han savnet – at hun var mer kjælen? Hva hvis hun fristet ham til å miste hodet og gå for langt? Tanken var så dristig at hun snappet etter pusten. Men hvorfor ikke? hvisket det lokkende i henne. Da ville det ikke spille noen rolle om Kjerstinas sykdom forsinket bryllupet. Einar ville aldri løpe fra ansvaret for et barn, det var hun sikker på. 
Det rørte seg urolig i magen. Enda flere forstillelser, flere løgner? Ville hun ikke bli syk av seg selv til sist? Husk at ærlighet varer lengst, hadde moren innprentet dem. Nå hadde hun viklet seg inn i så mange usannheter at hun snart ikke husket hva hun hadde sagt og ikke sagt. 
Plutselig gled hennes egne bekymringer til side. «Kjerstina?» En skjør glede sprang ut i brystet. Natten hadde vært roligere enn på lenge. Så var vel søsteren bedre? Når hun tenkte seg om, hadde hun ikke hørt den plagede hosten hennes en eneste gang. Engstelsen var der som en klo igjen. Tenk om det verste hadde skjedd, tenk om ... 
I et par raske skritt var hun borte ved Kjerstinas benk. «Men ...?» Haken hennes gled ned. Sengen var tom, men pent oppredd. Hun hev seg rundt. Ingen Kjerstina ved bordet. Ikke ved symaskinen. Utgangsdøren var lukket. 
Kvisten! Den gamle redselen skjøt opp i henne. Hun glemte aldri synet av søsteren, knelende ved husvertens føtter, med smerten og ydmykelsen skrevet i ansiktet. Nei! Aldri mer! Opp stigen i et heseblesende byks. Hun dundret på lemmen. «Ingvald! Holder du Kjerstina der oppe, så ... så dreper jeg deg!» 
Hun ventet ikke på svar, skjøv bare takluken åpen og sprang inn i det lavloftede rommet. Sist hadde hun vært uforberedt og tafatt. Denne gangen følte hun seg sterk som en løvinne. Ingvald skulle aldri få plage Kjerstina igjen! 
Tomt. En brå lettelse fikk svetten til å bryte frem over hele kroppen. Så stivnet hun på ny. Når Kjerstina ikke var her heller, hvor var hun da? 
Febrilsk klatret hun ned stigen igjen, trådte feil, holdt på å falle, men berget seg så vidt. «Kjerstina!» ropte hun. Fremdeles intet svar. Ute? Nei, hun kunne da ikke ha funnet på å gå ut? Men hvor skulle hun ellers være? 
Opp med utgangsdøren. Hun brydde seg ikke om å ta på sko. I fullt firsprang styrtet hun over gårdsplassen. Smerten i den vonde hælen stakk helt opp i nakken. Hun måtte ha slått den i stigen. «Kjerstina, hvor er du? Kjerstina!» 
Hva med skjulet? Men hvorfor skulle Kjerstina ha redd opp sengen for å gå på do? Maja stanset og gned seg forvirret over pannen. Søsteren hadde vært matt og feberør i går kveld. Bare et mirakel kunne ha fått henne opp på føttene. 
«Kjerstina, er du der inne?» Hun skjøv et par tørre tistler til side og presset øret mot skjuldøren. 
Stillhet. 
«Men kjære, vene!» Maja virret rådløst med hodet. Gaten lå tom. Ikke så mye som en løshund var å se. Hva med Olga? Kunne søsteren ha gått over til henne? «Nei, det er utenkelig,» sa hun høyt, og banket igjen, så hardt at malingsflakene spratt. «Kjerstina? Vær så snill og svar meg hvis du er der inne!» 
Hun bøyde seg og kikket inn mellom to sprikende planker. Haspen var ikke på. Fort skjøv hun opp en sprekk. Var ikke søsteren her, så visste hun ikke sin arme råd. 
Knirket i hengslene blandet seg med det overraskede utropet hennes. «Men Kjerstina! Er du her? Du vet da godt at du kan bruke potten? Som du skremte meg!» 
Hun åpnet døren enda litt og slapp dagslyset til. Sorte prikker danset for øynene, så lettet var hun. Takk Gud, takk gode Gud! 
«Hvor lenge har du sittet her?» Hun kjente irritasjonen fylle plassen etter engstelsen. Skjønte ikke Kjerstina hvor redd hun hadde blitt, eller hvor syk hun selv var? «Tenk å gå ut i denne sure morgenluften!» sa hun strengt. «Du kan bli dårligere, vet du.» Hun rakte henne armen. «Kom, så skynder vi oss inn i varmen igjen. Jeg har nettopp fyrt opp i ovnen.» 
I det samme søkk det i henne, for Kjerstina hverken svarte eller rørte seg. Hun satt bare fremoverlent i den samme underlige stillingen. Ikke hadde hun trukket opp nattkjolen heller, det så Maja først nå. Hva var dette? Huden nuppet seg av uhygge. Noe var galt – forferdelig galt! 

Til toppen