Lise stirret uforstående på Janne. Hva i all verden var det han mente?
Hva var det han sto her og sa? Tusen spørsmål raste gjennom hodet hennes, uten
at hun klarte å ta fatt i et eneste ett. Hun hadde vært forberedt på det verste,
men dette hadde hun aldri forestilt seg.
UTDRAG FRA BOKEN:
Anette satt på sengekanten inne på Vildes rom og betraktet datteren som var i
full gang med å pakke. Klær og ting lå spredd utover hele gulvet, det var visst
ingen ende på alt Vilde hadde planer om å ta med seg til Østerrike. Men så
skulle hun jo også være der et helt år, tenkte Anette vemodig. Det føltes rart
at Vilde ikke skulle bo sammen med henne lenger.
De siste dagene hadde hun
tenkt mye på at Vilde hadde tatt steget fra barndommen til den voksne verdenen
denne sommeren. Uff, nei, nå var hun vel kanskje for sentimental. Anette ristet
litt på hodet av seg selv. Hun hadde lenge vært innstilt på at Vilde skulle være
utenlands i ett år.
Det hadde riktignok vært i Frankrike, og sant å si var
hun svært glad for at Vilde ikke skulle reise alene til Provence. Hun syntes
bedre om at datteren skulle bo hos Maria Lanner i Kitzbühel. Det føltes likevel
uvant at hun ikke lenger skulle se Vilde hver dag. Hun kom til å savne henne noe
aldeles forferdelig. Alt hadde liksom gått så fort. Hvor var årene blitt
av?
Anette syntes ikke det var lenge siden Vilde var ei lita jente med
snekkerbukse, hestehale og rosa hårstrikk. Hun sukket og betraktet sin atten år
gamle datter som prøvde å presse mest mulig inn i en allerede fullpakket
koffert. Vilde var kledd i grønt fra topp til tå for anledningen. Trange
capribukser og tettsittende topp. Til og med det kortklipte lyse håret hadde
fått en diskré antydning til grønnskjær ytterst i tuppene.
– Tenk at du er
blitt så stor! utbrøt Anette. Hun fikk det til å høres ut som om det hadde
skjedd i løpet av noen få minutter, og ikke atten år.
– Mamma da, mumlet
Vilde der hun strevde med å få plass til en jakke i den overfylte kofferten.
Anette fant frem en ny koffert. Hun åpnet den, tok jakken, brettet den pent
sammen og la den i bunnen.
– Ja da, sa hun. – Jeg vet at jeg høres ut som en
skikkelig hønemor, men du må jo skjønne at det føles litt rart for meg
dette.
Vilde betraktet moren et øyeblikk, før hun kom med en faktaopplysning.
– Jeg er liksom ikke den første tenåringen som reiser hjemmefra.
Anette
var fullstendig klar over det. Hun kom med ett til å tenke på Roar Salstad. Han
hadde så vidt fylt sytten da han reiste til USA. Og selv om Pål hadde ordnet med
bosted og slike ting, kjente han ingen der. Han hadde vært overlatt helt til seg
selv. Vilde skulle tross alt bo hos farmoren sin. Det var en vesentlig
forskjell. Hun ga seg til å snakke om at Roar ikke hadde tatt skade av sitt
utenlandsopphold. Tvert imot.
– Han har klart seg bra.
– Det sies
så.
Vilde snudde seg fort. Hun åpnet den øverste skuffen i kommoden, og uten
å bry seg med å sjekke innholdet, tømte hun den rett over i kofferten. Anette
lot ikke til å få med seg at hun var blitt mer hektisk og febrilsk i måten hun
pakket på. Hun var fremdeles opptatt av Roar. Nå kom hun plutselig på at Eli
hadde fortalt at yngstesønnen var hjemme i sommer.
– Fikk du møtt ham? spurte
hun.
– Nei.
– Det var synd, mente Anette.
Vilde møtte blikket hennes.
Hun trakk tilsynelatende likegyldig på skuldrene.
– Det er vel slik det
er.
Anette kommenterte ikke det kryptiske svaret. Isteden reiste hun seg og
hjalp datteren med å pakke ferdig. Allerede nå kunne hun se at de ville trenge
enda en koffert. Minst. Det var fortsatt mye igjen som Vilde insisterte på at
hun både ville og måtte ha med.
De snakket ikke mer om Roar Salstad. Anette
visste at Vilde savnet ham, men hun var også klar over at det finnes en grense
for hvor lenge en kan savne et annet menneske. En dag vil en våkne opp og
oppdage at lengselen ikke lenger er en følelse, men bare et ord. Livet skal
tross alt gå videre.
