Livskraft (Heftet)

Serie: Soloppgang 47

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 47
ISBN/EAN: 9788202538293
Kategori: Romanserier
Omtale Livskraft

Lillelill er overbevist om at Olav en dag kommer til å bli hennes, men så dukker en annen vakker kvinne opp.
Maja har blitt med Angus Sørensen til Trollkjella, men han blir besatt av åndene der og kaster henne i vannet.

Hun kavet seg opp til overflaten, gispet og så mot land. Der sto herr Sørensen og stirret på henne med oppsperrede øyne, før han sprang innover i skogen.
Hun tok et par svømmetak og kjente nok en gang noe gripe rundt benet hennes og holde henne fast. Om hun ikke handlet raskt nå, ble hun trukket under vann igjen, og denne gangen kom hun til å dø.

Til toppen

Andre utgaver

Livskraft
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Andrine oppholdt seg i stuen sammen med moren. De hadde drukket kaffe, og nå satt de med hvert sitt håndarbeid. Moren broderte på en ny duk, som Andrine skulle ha på bordet i finstuen. Stuen ble aldri brukt, men moren mente det var på tide å gjøre det pent og hyggelig der, og kanskje invitere noen gjester. Andrine hadde sagt seg enig, men gjestebudene fikk vente. De hadde ikke hatt mange festligheter på Josaksgården, og slik som det var nå, passet det i hvert fall ikke.
Hun tenkte på turen hun hadde hatt sammen med Lillelill. Det hadde vært mange folk i gatene på Kongsvinger da de endelig kom frem. Lillelill hadde gått inn i de få krambuene som var der, men hun var kommet fort ut igjen. Ansiktet hadde vært bistert, for hun mente at kvinnene som handlet der, hadde sett ned på henne. 
Det var selvfølgelig bare tull. Men Lillelill eide ikke selvtillit. Andrine var klar over at hun måtte gjøre noe for å bygge den opp igjen. Lillelills mor hadde nesten ødelagt jenta. Tenk å bruke barna sine slik hun hadde gjort? Hva slags mor tvang datteren til å spille en liten jente, bare for at den nye ektemannen ikke skulle forstå at hun var mange år eldre enn ham? Det var ikke til å fatte. Det hadde nesten ødelagt Lillelill, og det var synd på henne, selv om Andrine flere ganger hadde hatt lyst til å gi henne en skikkelig skjennepreken. 
Moren så opp fra håndarbeidet. «Hva tenker du på, Andrine?» spurte hun.
«Jeg tenkte på Lillelill. Hun er ofte til bry, men jeg kan ikke la være å synes synd på henne. Jeg har fått en stor oppgave av bestemor, men jeg skal klare det.»
Moren nikket. «Det vil nok gå bra til slutt, bare jenta klarer å glemme Olav. Han er blitt en besettelse for henne, vet du. Hun trenger anerkjennelse hele tiden, og det blir for masete for ham. Dessuten er han kun interessert i din halvsøster.» Hun løftet blikket og så alvorlig på Andrine. «Stakkars Stina. Jeg har så vondt av henne. Det må være grusomt å miste barnet sitt.»
«Ja, det er klart. Hvordan tror du guttene har det nå? Og hvor er Berte? Hun kan ikke ha fått blitt med barna. Det får jeg meg ikke til å tro.»
«Vi har nesten ikke tenkt på tjenestepiken. Det er bare guttene som har vært i tankene våre. Ja, hvor kan hun være? Det er det store spørsmålet,» la moren tankefull til.
«Jeg håper Tor Hammer lot henne gå før han solgte barna. Ja, før han døde. For tenk om hun er fanget et eller annet sted?» Andrine hadde tenkt på dette, og hun håpet at Berte en dag kom tilbake. At det bare tok litt tid. For var det slik at hun var fri og uskadd, visste Andrine at hun ville reise hjem til dem, for Berte var som en venninne for Stina. Hun hadde støttet søsteren i tykt og tynt og alltid vært trofast.
«Han kan da ikke ha stengt henne inne, Andrine. Tror du virkelig at han var så gal?»
«Ja, det tror jeg, mor, for han solgte jo barna. Ja, også Sven, som var nevøen hans. Han må ha vært desperat etter å komme seg til Amerika.»
Andrine trædde nålen gjennom stoffet. Hun fikk vondt i øynene av å se på de små korsstingene, men moren mente at hun også skulle brodere og ikke alltid strikke. Det passet seg bedre for en fin frue på en storgård, hadde hun sagt. Andrine var ikke overbevist. Hun var riktignok hustruen til en storbonde, det var så, men noen fin frue var hun ikke. Hun var vokst opp under enkle kår. Det var først da bestemoren kom inn i bildet at det ble store forandringer.
«Vel, han kom aldri dit», sa hun og sukket. «På en måte er det tragisk, for det skulle ikke ha endt slik.»
«Nei, det skulle det ikke. Og Stina skulle aldri ha giftet seg så hastig med ham. Hun kjente ham ikke.»
«Stina var i sorg etter tapet av Mathias, det vet du, mor. Da hun møtte Tor Hammer, ble hun som forgjort. Hun trengte nærhet, kjærlighet og tro på livet igjen. Hun var sikker på at hun skulle få det godt sammen med ham. Men den kjærligheten hun trodde hun følte for Tor, var aldri mer enn en drøm. For han var ingen Mathias.»
«Nei. Og nå er han også gått bort. Men Johan … Jeg er sikker på at han er mannen for Stina. De to passer godt sammen, og Johan er så kjær i Stina at han ikke vet hva godt han skal gjøre for henne.» Moren la håndarbeidet i fanget, lente seg frem og tok en slurk av den lunkne kaffen.
«Stina kan ikke tenke på slikt nå, mor. Det er Karolius som opptar tankene hennes dag og natt, og det forstår jeg godt. Jeg er redd, selv om jeg forsøker å holde masken foran henne. Hun trenger oppmuntring og ikke tårer,» sa Andrine.
«Ja, det er sant.» Igjen begynte moren å brodere, mens Andrine la håndarbeidet i kurven. Hun orket ikke å sy et sting til. «Egentlig burde vel Stina komme seg opp av sengen nå», fortsatte moren. «Det er ikke bra for henne å mure seg inne på værelset. Hun trenger å komme ut i frisk luft.» 
Andrine nikket. «Jeg skal gå opp til henne.»
«Ja, gjør det. Jeg finner meg en bok i bokhyllen og setter meg i sofaen så lenge. Det verker i hele kroppen min, og det er så vidt jeg kommer meg ut av sengen om morgenen.»
Andrine ble urolig. «Er du syk, mor?»
«Nei, men jeg begynner å bli eldre, vet du. Det sier seg selv at kroppen ikke er som før. Jeg er nok ikke så sterk som mor, selv om også hun kan bli sliten og lei innimellom.»
«Det er sant at bestemor er sterk, men det er du også, mor. Du har kommet deg gjennom sorgen etter far, tross alt.» Andrine svelget. Hver gang hun tenkte på faren, kjente hun den tomme tristheten i hjertet, og når hun mintes det gode smilet og de snille øynene hans, kom tårene. Iblant kunne det bli for mye for henne, derfor forsøkte hun å stenge følelsene ute. Det ble for vondt og for hardt. 
Moren sukket. «Det er en sorg som aldri blir borte, kjære deg. Den er der hele tiden. Jeg kan ta meg i å rope på ham når jeg er i kårstuen … men jeg får aldri høre stemmen hans igjen.» Moren slo blikket ned og ristet på hodet. «Likevel må livet gå videre.»

Til toppen

Bøker i serien