Lyse dager, mørke netter (Heftet)

Serie: Hjertets røst 13

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm AS
Språk: Bokmål
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 13
ISBN/EAN: 9788202538811
Kategori: Romanserier
Omtale Lyse dager, mørke netter
En kvinne som følger sitt hjerte En uforglemmelig kjærlighetshistorie Litt etter litt gjør Gjertrud vesle Godiva til en tryggere og gladere pike, men hun gir seg ikke før hun har funnet ut hva som har skremt barnet fra sans og samling. Det faller ikke i god jord hos Gottlob Zetlitz. Gjertrud går stadig og venter på Emil. Hun vet ikke at han har lagt sine egne planer for barnet - planer som Gjertrud ikke skal vite noe om.
Hennes barn. Og Emils. Barnet som hun ville gjøre alt for; forsvare med sitt eget liv om det så var nødvendig. Ble det en gutt, skulle han hete Emil. Og hvis det ble jente? Emilie.

Til toppen

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Utdrag

Gjertrud var på vei hjem etter arbeidet, sliten men tilfreds. Først brydde hun seg ikke om den mørke skikkelsen som sto under en stor hegg, men så steg han fram og sperret veien for henne.

Hun kjente igjen kroppen, smilet.

Emil. Det var han som sto der.

Hun bare så på ham, overveldet, ute av stand til å tenke ut hva hun skulle si eller gjøre. Hun hadde tenkt så mye på ham. Hadde det vært for noen uker, måneder siden, ville hun ha visst hva hun skulle si, men den siste tiden hadde tvilen blitt stadig sterkere, Ville hun noensinne få se Emil igjen?

Og nå sto han her.

Hun bare stirret.

Han så på henne med et bredt smil og rakte fram hånden. – God kveld, Gjertrud.

Hun tok den lamt. – God kveld, Emil.

Folk drev forbi, opptatt med sitt, men det passet seg ikke å slå armene om ham, gi ham en omfavnelse.

– Tenk at jeg bare gikk meg på deg, Emil, sa hun matt. – Jeg skulle kanskje ikke ha gjort det?

Nei, det var ikke den riktige velkomsthilsenen. Det var skuffelsen som la slike ord i munnen hennes, skuffelsen over at han kanskje hadde lusket rundt i byen hele tiden, uten å gi seg til kjenne, selv om han visste hvilken situasjon hun var i.

– Det var ikke tilfeldig, sa han varmt. – Jeg har ventet i to timer på at du skulle komme ut. Og så la jeg meg foran deg. Tiden er inne nå, Gjertrud.

«Tiden er inne». Hun så hjelpeløst på ham. Følte seg så liten og hjelpeløs, men samtidig krislet gleden gjennom henne – ikke som en foss, men som en liten vårbekk som vokste seg større og større.

– Jeg har så mye jeg ville ha sagt, Emil.

– Og vi skal få sagt det. La oss gå til parken, til vannet. Der kan vi snakke uforstyrret.

Hun var trett og sulten, men nå var både sult og tørst som strøket av henne. Fra det ene minuttet til det andre var en situasjon forandret. Og hvor ofte var det ikke slik? Et brev lå med ett der. En bemerkning, enten den var ment for hennes ører eller ikke, kunne være nok til at livet hennes tok en annen retning.

De var nede ved vannet. Det var ennå ikke islagt, selv så kalde som de siste dagene hadde vært. De så på endene som klarte seg her, fordi folk ga dem mat.

– Hva må du ikke tro om meg? sa han. – Du vet vel at jeg var her og spurte etter deg?

– Ja. Det var husholdersken, Sinken.

– Hun presenterte seg ikke. Jeg var så forsiktig, jeg fisket, jeg ville vite hvordan du hadde det. Herregud, som jeg har tenkt og vaklet, vackra Gjertrud! Men jeg tenker for mye. Det er det som er feilen.

Hun ga ham et forsiktig smil. – Ja, du tenker mye. Men jeg har fått tenkt, jeg også.

– Det kunne ha gått annerledes hvis ikke Zetlitz hadde fått overtalt deg til å bo hos seg, sa han. Stemmen var bitter. – Det var det siste jeg trodde han ville finne på.

– Ja ha?

Hun ville ikke si for mye. Hun ventet. Men Gottlob kunne ikke klandres. Han hadde ikke bedt henne om å bli – hun hadde selv lagt opp til det, gjort det fristende for ham.

– Han har en datter, sa hun. – Godiva. Jeg ville gjerne være der og passe på henne. Det er bra på mange måter.

– Godiva, sa han. – Det sinnslidende barnet? Jeg har hørt om henne.

– Hun er ikke sinnssyk, bare redd, sa hun fort. – Men la oss ikke snakke om det nå.

– Skal vi heller snakke om et annet barn? spurte han mildt.

Hun svelget, ventet på de neste ordene.

– Hvordan går det ... inni deg? hvisket han.

– Å, jeg er ikke det minste i tvil om at det er noe der, sa hun med en litt nervøs latter.

Han så alvorlig på henne. – En stund fryktet jeg at du ville ... at du hadde hatt et uhell.

Hva mente han? Forestilte han seg at hun hadde villet ta bort barnet mens det ennå var tid? Det var krenkende. I hennes øyne var kriminell abort den største synd.

– Barnet vil bli født til våren, sa hun stille. – Da har du en sønn, Emil ... eller en datter.

– Og når blir det synlig?

– Jeg må være litt påpasselig med hvordan jeg kler meg.

– Jeg forstår.

– Emil, er det virkelig slik at du vet om et sted hvor jeg kan føde barnet?

– Det gjør jeg, og det er ikke mange dager siden jeg fikk det bekreftet. Det er et fint sted, langt borte fra folk.

– Hvor er det hen?

– Du må ikke nevne det ... ikke en gang antyde det.

– Hvorfor skulle jeg ønske å gjøre det? spurte hun, lettere fornærmet over hva han måtte tro om vettet hennes.

– Jeg har løst alt så godt, Gjertrud, så vidunderlig godt! Du kommer ikke til å tro hvor heldige vi er.

– Men hvor er det, da?

– Gjertrud, sa han insisterende. Han bråstanset, grep henne om overarmene og så henne inn i øynene. – Snälla du. Det aller, aller viktigste er at barnet vårt får det bra, ikke sant?

– Jo, selvsagt. Men ...

– Det er viktigere enn at du og jeg får det bra sammen med barnet, ikke sant?

– Hva mener du, Emil? Jeg kommer til å verne den vesle med mitt eget liv. Fordi dette barnet er deg og meg!

Han løsnet grepet, senket blikket og svelget. – Ja. Jo. Det var ikke akkurat det jeg mente ...

– Men hva mente du, da?

– Nei, nei, alt er godt, snälla du.

Hun tok ham i armen. – Du svarte ikke på spørsmålet mitt.

– Hva? Det er på Voss, elskling. Et sted hvor noen kjenner meg men ingen kjenner deg.

Voss. En stor bygd som Bergenstoget kjørte igjennom på vei til Kristiania. Det var omtrent alt hun visste.

De begynte å gå. Hun så på ham. Han var blek, avmagret. – Hvordan går det med helsen din?

Han smilte blekt, grep etter hånden hennes og klemte den. – Det går bra, så lenge jeg ikke anstrenger meg. Vi snakker ikke om det, snälla du. Ikke nå. Kanskje senere.

Hun nikket.

– Du tror at jeg har oppholdt meg her i byen, ikke sant? At jeg som en tyv i natten hele tiden har vært nær deg, men uten å gi meg til kjenne?

– Jeg vet ikke ...

– Nei, Gjertrud, jeg har fartet mye rundt. Vidt og langt har jeg trasket på mine egne føtter, for at jeg ikke skulle stå foran deg og være en fillefant. Jeg har utkommet med en bok. Jeg fyller skreppen med bøker, og med annet også. Jeg går fra gård til gård, hus til hus. Ikke her i Bergen, men i omlandet. Og nå har jeg penger.

Hun hadde også penger, tenkte hun. Men hun sa bare: – Så godt, Emil. Men hvorfor ikke her i Bergen?

Han smilte skjevt. – Jeg er en svenske uten papirer. Jeg er løsgjenger, og kan bli arrestert. Det er krig nå. Kanskje spionerer jeg for fremmede makter!

– Emil, da!

Han snudde seg mot henne, strakte ut hendene og grep hennes. – Vi skal ikke kysse hverandre, Gjertrud, men jeg elsker deg. Ikke en dag, ikke en time har gått uten at jeg har tenkt på deg. Du skal fortelle meg alt du har opplevd etter at du kom fra Sæterdalen. Ja, før også. Du har sikkert mye å fortelle.

– Ja ...

Fredens Gud, så rett han hadde! Det hun hadde opplevd, kunne fylle en hel bok! Men i den boken måtte hun hoppe over de mest forstemmende og mest skremmende avsnittene, de som ville ha gjort boken spennende. Slik var det med henne. Hun var langt fra forfatter, og aller minst en som la sjelen sin åpen.

– Er du sulten?

– Ja ...

Han nikket, la armen rundt livet hennes og trakk henne inntil seg. – Jeg er også sulten. Innhul! Vi finner et sted å spise, og så snakker vi sammen. Herre min Gud, som jeg har lengtet etter deg, Gjertrud! Og hvor hardt det har vært ikke å gi seg til kjenne for deg og oppføre meg som en ordentlig mann!

Til toppen

Bøker i serien