Dette å se postmannen stoppe opp ved sin egen postkasse, som hang på stakittgjerdet ut mot gaten, var alltid dagens høydepunkt. Selv om det som oftest bare var regninger i konvoluttene som havnet der, knyttet det seg alltid en viss spenning til postmannens besøk ved hageporten. Det kunne jo hende det var noe annet enn regninger denne gangen. Et brev fra en venninne. Fra Elvira eller Merethe, kanskje. Eller et postkort fra kjente som var ute på reise. Kornelia husket godt hvor spennende det var den gang hun var barn og faren var ute på sjøen. Da var det brevene hans de ventet på, både hun selv, Katrine og moren. Det ble på en måte fest i huset når brevene fra sjøen kom. De hadde alltid et hyggelig innhold. Faren hadde vært flink til å beskrive opplevelsene i det store utlandet, og om bord i båten, og ekstra gledelig hadde det vært de gangene han skrev at nå skulle han snart komme hjem. Hun husket godt hvordan de brevene hadde fylt alle tre med forventning. Men det var før i tiden. I den sorgløse barndommen da alt var bare lek og glede. Da solen skinte hver dag, og sorger og bekymringer ikke fantes. Det var i hvert fall slik hun husket det. Da Kornelia så postmannen stanse på utsiden av gjerdet denne morgenen, ble hun stående ved vinduet og vente for å se om han la noe i postkassen deres. Han rotet litt i den grå postvesken, som hang i en bred skulderstropp skrått over brystet, så tok han ut en konvolutt og la den i postkassen. Én eneste konvolutt. Ett brev. Kornelia skyndte seg ut for å hente brevet. Det var en stund siden hun hadde hørt fra Merethe, venninnen som hadde flyttet til Vesterålen for åtte år siden. Kanskje brevet var fra henne. Kornelia vinket til postmannen idet han skrådde over til naboen. Så åpnet hun postkassen og tok opp brevet. Brevet var ikke adressert til henne. Det var til Jonas. Navn og adresse var skrevet med maskin. Det hele så svært så formelt ut. Da hun snudde på konvolutten, så hun at det var et bumerke bakpå. Brevet kom fra en advokat i Sandnessjøen. En advokat? Kornelia snudde og vendte på brevet. Hva hadde Jonas med en advokat i Sandnessjøen å gjøre? Hun visste ikke helt hvorfor, men bare ordet «advokat» fylte henne med en vag uro. Var det noen som hadde noe å utsette på Jonas? Noen som ville saksøke ham? Hadde han gjort noe galt, noe som lå langt tilbake i tiden, men som en eller annen hadde begynt å grave i og som de nå ville stille ham til regnskap for? Et barn ... Kornelia merket at noe strammet rundt halsen. Kunne Jonas ha et barn han ikke visste om i Sandnessjøen? Var det i så fall barnets mor som nå ville stevne ham og kreve penger? Underholdsbidrag, var det ikke det det het?

Til toppen