Lysglimt (Heftet)

Serie: Nye horisonter 16

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 253
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nye horisonter
Serienummer: 16
ISBN/EAN: 9788202470982
Kategori: Romanserier
Omtale Lysglimt
Dramatiske hendelser får Linnea til å miste håpet om en fremtid på Cuba. Ønsket om å forlate øya blir sterkere etter hvert som det innføres nye og strengere restriksjoner. Det var der, ute ved sjøen – der lukten av salt hav, tang og tare rev i nesen – hun nå følte seg mest hjemme. Det var der minnene om oppveksten og lykkelige dager på Helgelandskysten kom henne så mye nærmere enn de hadde gjort på flere år. Med blikket festet på horisonten i det fjerne var det som om hun kunne se helt hjem. Til Norge.

Til toppen

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Utdrag

Ferden videre mot Piñar del Rio ble et nervepirrende kappløp mellom tiden og bensinmåleren. Allerede etter noen få mil angret Linnea på at hun ikke hadde fylt full tank før hun forlot Havanna. Men da hadde hun ikke ant at hun skulle bli tvunget til å ta en annen og mye lengre vei hjem til plantasjen. Det lille hun hadde tatt seg tid til å fylle ville ha vært nok frem til Casa Rosa og vel så det, dersom hun hadde kunnet kjøre direkte hjem.
     Nå så hun nålen på bensintanken peke stadig mer faretruende ned mot E-en, som indikerte at tanken var tom, og vissheten om at jo fortere hun kjørte, desto mer drivstoff brukte hun, satte henne i et vanskelig dilemma. Hun hadde ikke tid til å kjøre sakte, men hun hadde heller ikke noe ønske om å bli stående på den øde landeveien med tom tank.
     Hun hadde ikke kjørt denne veien opp til dalen før, derfor skjønte hun ikke at hun ankom dalen fra sør, fra motsatt retning av det de vanligvis gjorde, før hun fikk se noe hvitt, som kraftige, hvite striper langs en fjellside, langt fremme. Det tok litt tid før hun forsto at det måtte være fossefallene ved lagunen hun så. 
     Gleden over å kjenne seg igjen og vite at hun ikke var så langt hjemmefra som hun hadde trodd, ble brått knust da motoren etter et par uregelmessige snøft døde hen og bilen ble stående midt på veien. Et blikk på bensinmåleren forklarte den ikke uventede årsaken til stansen.
     Hun tok seg ikke tid til å gruble over hvordan hun skulle løse problemet. Det fantes ingen annen løsning enn påfyll av bensin, og der ute i ødemarken var det ingen bensinstasjon. Hadde hun enda hatt en reservekanne med bensin i bagasjerommet, men så smart hadde hun ikke vært at hun hadde tenkt på å få ordnet med det. Derfor hadde hun ikke annet å gjøre enn å gå til fots resten av veien. At hun ikke ville rekke hjem til Casa Rosa før Liam Brett og Sanchez nådde frem, var noe hun hele tiden prøvde å la være å tenke på, men som hun for lengst hadde måttet innse. Det eneste hun nå kunne gjøre, var å be. Å be som hun aldri før hadde bedt, om at Francisco og Juanita ville klare å forhindre at de to politimennene, som de forhåpentligvis ville forstå tilhørte Batistas styrker, fikk ta med seg Amanda eller skade henne. Sannsynligheten for at de ønsket å ta henne med seg, for å bruke henne som pressmiddel for å få Linnea til å fortelle dem hvor Michael befant seg, var stor. Men hun kunne ikke fortelle dem noe hun ikke visste!
     Hvor lang tid vil de bruke før de godtar at jeg ikke vet noe? tenkte hun mens hun trasket langs den smale, støvete landeveien. Hvor lenge vil de kunne holde Amanda som gissel, dersom de får tak i henne? Og hva vil de gjøre med henne?
     Hun kuttet brått denne tankerekken. Det hadde ingen hensikt å male fanden på veggen. Det ville bare tappe henne for de kreftene hun trengte til den lange marsjen hun hadde foran seg, og ikke kunne hun gjøre noe før hun var hjemme på Casa Rosa.
    Hun forsto fort at det hun nå hadde begitt seg ut på, kunne bli verre enn hun hadde forestilt seg. Én ting var varmen, som fikk klærne, som nå hadde tørket, til å klebe seg til huden, men det verste var smertene i føttene. Ettersom skoene var blitt igjen under vann etter at Liam Brett og Sanchez dukket henne for å presse ut av henne informasjon om hvor Michael hadde skjulestedet sitt, hadde hun løpt barbeint langs El Malecón til parkeringsplassen. Fotsålene var derfor allerede ømme og såre. Hun hadde ikke gått mer enn noen hundre meter bortover den støvete landeveien før hun innså at hun ikke kunne fortsette uten å dekke til føttene. Med åpne sår under fotsålene kunne hun risikere at all verdens skitt og bakterier fikk grobunn. Hun kunne pådra seg alvorlige betennelser og sykdommer.
      Hun fant en stor stein i veikanten der hun kunne sitte ned. Før hun satte seg, tok hun av seg skjørtet. Så tok hun frem en neglesaks, som hun alltid hadde med seg i håndvesken, og begynte å klippe opp skjørtet i brede remser. Så snart hele skjørtet var blitt til en eneste lang remse, delte hun den i to og viklet hver av dem rundt de såre føttene. Stroppene på brystholderen måtte til slutt brukes til å binde fast remsene.
     Selv om det fremdeles gjorde vondt da hun fortsatte å gå, både lindret og beskyttet stoffremsene de såre beina. Iført underskjørt og uten brystholder under den tynne blusen, trasket hun mistrøstig videre.
     Hele tiden mens hun gikk, lyttet hun etter motordur, i håp om at det skulle komme en bil som kunne ta henne med videre, men veien lå like øde og forlatt foran som bak henne. Det var nesten som hun var det siste levende mennesket på hele planeten, alene og forlatt.
Hun måtte sitte ned og hvile med jevne mellomrom, både for å avkjøle seg under skyggefulle palmeblader og for å spare føttene. Hun hadde ikke med seg noe å drikke på, og strupen føltes nå som trekkpapir. Da hun endelig nærmet seg lagunen, og befant seg så nær at hun kunne høre bruset fra fossefallene, hadde hun ingen anelse om hvor lenge hun hadde gått. Men solen hadde sunket på himmelen, den sendte ikke lenger sine brennhete stråler like ubarmhjertig ned over henne. Likevel kjente hun svetten renne langs ryggen.
     Hun var så sliten, så tørst og motløs at hun ikke ville hatt krefter til å fortsette om det ikke hadde vært for den stille lagunen og fossefallene som nå var innen rekkevidde. Tanken på å kunne stupe ut i vannet og vaske støvet og svetten av kroppen, og så stille seg i utkanten av fossefallene og kjenne dusjen av de fine vanndråpene med det svale luftdraget som ble skapt av selve fossefallet, var nok til å drive henne videre. 
    Hun hadde alltid visst at det var vanskelig å bedømme avstander ute i naturen. Spesielle lysforhold kunne skape bedragerske forhold som fikk det som var langt borte til å virke nært, og omvendt. At hun kunne feilbedømme avstanden til fossene så voldsomt, hadde hun likevel ikke trodd. Da hun endelig kom så langt at hun kunne kjenne de første dråpene fra fosseeimen treffe ansiktet, røpet det dempede, røde lyset i vest at mørket ikke var langt unna. Det kom alltid brått på disse breddegradene. 
    Nå måtte hun bruke de siste kreftene til å nå frem til vannkanten. Føttene verket med så intense smerter at hun følte at hun ikke ville orke å gå en meter videre. Tørsten sved i halsen, og alt hun hadde svettet ut under den stekende solen gjorde henne så dehydrert at hun begynte å få ukontrollerte frysninger. 
    Hun var kvalm da hun nådde bredden av det stille vannet, og måtte legge seg ned på magen – helt i vannkanten – for å prøve å drikke. Med skåler som hun laget av hendene fikk hun i seg noen få slurker før hun satte seg opp. Bevegelsen fikk omgivelsene til å rotere rundt henne. Hun nærmest klamret seg til gresstustene på bakken, så seg hun over mot den ene siden og følte hvordan svimmelheten avtok, samtidig som lydene rundt henne forsvant og alt ble borte …
 

Til toppen

Bøker i serien