Mørke skyer (Heftet)

Serie: Livets lenker 40

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livets lenker
Serienummer: 40
ISBN/EAN: 9788202506803
Kategori: Romanserier
Omtale Mørke skyer

Elen innser at Anna er mer enn hun rår med, og det er med tungt hjerte hun beslutter at piken må vekk fra gården. Cornelius vil reise til Lillehammer for å søke arbeid, men så skjer det noe som snur opp ned på alt han har planlagt.

– Kom igjen, ropte Cornelius. Han løp mot døren, pekte ut på regnværet og hastet ut. På et blunk var han gjennomvåt. Den tynne bomullsskjorten klistret seg til kroppen, vannet rant nedover ryggen. Sommerregnet var lunkent og vidunderlig forfriskende. Dagens svette ble skyllet vekk. – Kom, da, ropte han og vinket på arbeidsfolket, som med store øyne tittet ut på ham. Han løftet armene mot himmelen og snurret rundt mens han lo høyt, og i neste øyeblikk smalt det så det suste for ørene.

Til toppen

Andre utgaver

Mørke skyer
Bokmål Ebok 2016
Mørke skyer
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Christin Grilstad Prøis:

Utdrag

Cornelius var tilbake på sofaen. Det verket i kroppen hver gang han rørte seg. Antagelig var det slik det føltes når man forsøkte å reise seg etter å ha rullet ned en steinur, tenkte han. Han erindret fremdeles ikke det siste døgnet, men antagelig var det heller ikke stort å erindre. Ifølge moren hadde han arbeidet ute hele dagen, helt til regnværet kom og gjorde at de søkte ly på låven.            
Huset var stille. Alle hadde lagt seg. På bordet sto mat og drikke. Spis når du føler for det, hadde doktoren sagt. Han hadde latt døren stå åpen, slik at Cornelius kunne rope om han følte seg verre. Et enkelt talglys var tent. Det lune skinnet gjorde ham rolig, og han forsøkte å legge seg bedre til rette. Han hadde to puter bak hodet og kun et tynt teppe over seg, for fremdeles satt varmen i. Han tenkte på Frid, knep øynene igjen og håpet at hun kjente de gode tankene han sendte henne. Frid hadde tatt nyheten om ulykken fint, hadde moren sagt, men han visste bedre, for Frid kunne kunsten å smile selv om det eneste hun ville var å skrike. Jeg ba henne vente med å komme til i morgen, hadde moren sagt. Han sukket tungt. Han ville hundre ganger heller hatt Frid ved sin side enn moren og herr Opsahl, for det var Frid som var det viktigste i livet hans, ikke moren eller søsknene eller gården, men Frid, hans ett og alt.  
            Cornelius skjøv seg forsiktig opp. Han følte seg uvel. Kanskje burde han få i seg litt mat. Han strakte hånden frem etter maten som moren hadde satt klar, men etter fire biter sluttet han å tygge. Maten vokste i munnen på ham, kvalmen bølget, og han krøket seg sammen idet alt kom opp igjen. Brekningene red ham, og han sank utmattet sammen. Det luktet grusomt, ikke som vanlig oppkast, det var en lukt han aldri før hadde kjent. Han dro hånden over munnen og gipset, for i det svake skinnet fra talglyset så han at hånden var farget rød. Han hadde kastet opp blod.
 
Uroen bevret i Elen. Hun fikk ikke sove. Det var noe som ulmet, en tanke, en kime av noe hun ikke greide å fri seg fra. Ingrid sov. Igjen i hennes seng. De siste dagers hendelser gjorde at hun følte seg så mye nærmere datteren. Det var en underlig erkjennelse, men også sørgelig, for det fortalte henne samtidig hvor tankespredt hun hadde vært. Hun stelte og styrte, hun lappet bukser og fikk dem i seng, men hun var ikke ordentlig til stede. Hun gløttet på Ingrid og så med ett for seg søsteren. Et gisp for i henne. Ingrid lignet Solveig. Med vemod studerte hun det sovende barneansiktet. Hun hadde mistet så mange. Solveig som forsvant i barneårene, og Olaves, som ikke hadde gitt lyd fra seg fra før Sigmund døde. Hvis broren også var død, hadde hun ingen, for en dag ville også barna reise ut og bli borte, slik Cornelius nå planla. Det var kun snakk om tid. Man hadde dem ikke for bestandig. 
            En prikkende uro kom over henne. Det var som om noen pirket henne på skulderen, det var et tegn, hun måtte være på vakt, så hun ikke mistet flere. 
            Hun slo fellen til side og satte føttene på gulvet. Værelset var klamt. Regnet høljet fremdeles ned. Det var ikke akkurat dette været de ønsket seg for innhøstingen. Hun trakk på seg strømper og slo sjalet om seg. Aldri i verden om hun fikk sove nå. Tankene var for mange. Hun bekymret seg for alt, hun ventet på brev fra Christiania, og Cornelius var skadet. 
Hun gikk til vinduet der duggen stengte utsikten, trakk håndflaten over så fukten samlet seg og ble til dråper som rant. Alt var vått og kaldt. Nedenunder lå Cornelius, skadet, og et sted i Christiania var Anna, det arme barnet. Elen hev seg rundt. Hørte hun skritt? I et glimt så hun for seg Vera. Ett eneste løfte hadde hun gitt pleiesøsteren, nemlig å passe på Anna, og det løftet hadde hun brutt. Nå kom straffen. Veras hvileløse sjel kom for alltid til å plage henne. Ikke en rolig stund ville hun få.
            – Elen? lød en hviskende stemme. Det blafret fra et talglys. Noen sto i døren. Elen slo hånden for munnen for ikke å hyle av skrekk, men det var selvsagt ikke Vera som hjemsøkte henne. I døren sto Hildegard, og hun så forferdelig ut, for talglysskinnet la mørke skygger rundt øynene i det bleke fjeset.
            – Du må komme, Elen, hvisket svigerinnen. – Det er noe med Cornelius!

Til toppen

Bøker i serien