Halfdan fant sin kupé på tredje klasse der det bare satt et eldre ektepar. De var tyske, forsto han snart, og lot til å være fjellfolk, slike som brukte sommeren til å klatre som geiter i den norske fjellheimen. Mannen hadde korte skinnbukser og en brun filthatt med fjær i. Kona hadde vindjakke og skjørt av grov ull som rakk henne til midt på leggen, samt tykke snøresko. På fanget holdt hun en rumpesekk. Mannen snakket i ett kjør, høyt og brautende, men henvendte seg aldri til Halfdan. Det hadde heller ikke hjulpet, så dårlig som han var i tysk. Han var glad da de gikk av i Malmø.
            Inntil da hadde han halvsovet det meste av tiden, men da toget suste over den flate Skånekysten, ble han mer våken og kikket interessert på alle vindmøllene og på storkene som flakset forskremt opp fra stranden.
            Tante Elise hadde sendt med ham to svære matpakker og kaffe på termos. Han hadde drøyd med å spise, det var ikke godt å vite når han fikk mat neste gang.
            Mens han kikket ut av togvinduet, tenkte han på hvor flott det var at de hadde fått elektrisk lokomotiv og slapp all den svarte røyken. Fort gikk det også, var det ikke noen som hadde snakket om 120 kilometer i timen?
            Trettheten kom sigende over ham igjen. Det var så lenge siden han hadde spist seg ordentlig mett, det var sikkert derfor. Han hadde ikke villet at tante Elise og familien skulle spandere sovevogn på ham, og det var en lang reise. Han tok av seg skoene og strakte seg på benken. Når han var så heldig å ha kupeen for seg selv, kunne det vel ikke gjøre noe?
            Da han våknet neste gang, oppdaget han til sin overraskelse at de var kommet til Trälleborg allerede. Herfra skulle han ta ferge til Kiel, hadde han fått vite.
            Omsider var han om bord. Det var et surr av stemmer rundt ham, på både engelsk, tysk, fransk og polsk. I hvert fall trodde han at det var polsk.
Da de var fremme i Kiel, var det første som møtte ham, et stort skilt der det sto: «Juden sind hier unerwunscht.» Jøder er her uønsket. I det samme la han merke til et ungt par som stanset og ble stående og stirre forferdet på skiltet. Begge hadde mørkt hår og kunne godt være jøder. Han beveget seg nærmere og forsøkte å høre hva de sa. Hvis han ikke misforsto, hadde de bodd i et annet land i flere år og gledet seg til å komme hjem til Tyskland igjen. Nå var de ikke velkomne! Han kjente han ble sint og opprørt på deres vegne.
            På bryggen sto det fullt av uniformerte menn med revolver i beltet. De fulgte alle de reisende med skarpt blikk. Heldigvis så han ikke hvordan det gikk med det unge, jødiske paret. Han visste at han var feig, men han orket ikke se på hvis det hendte dem noe.

Toget som skulle føre ham videre til Berlin, var et elendig skrangletog. Vognene var skitne og trekkfulle, og det var bare så vidt han fant en sitteplass mellom to kraftige tyskere.
            Bare de ikke forstår at jeg ikke er som andre menn, tenkte han med ett. Hadde han ikke hørt at tyskerne var imot alle som var annerledes? Det gjaldt visst forresten i alle land.
            Det gikk et kraftig rykk gjennom toget, så satte det seg i bevegelse.
            Halfdan begynte å kaldsvette. Kunne de merke det på svettelukten hans? På håndbevegelsene eller ansiktsuttrykket? Han dro lommetørkleet opp av lommen og tørket svetten av pannen. Sidemannen sendte ham et mistenksomt blikk. Kanskje han trodde at Halfdan svettet av nervøsitet? Fordi han ikke hadde lov til å reise inn i Tyskland?

Til toppen