​FRID INGULSTADS BOK NR. 200!

Elise og Johan kommer hjem til Kristiania etter et kort besøk på Stangerud gård. Idet de nærmer seg huset, får de øye på et par som sitter på benken utenfor. Det er Elvira og den nye kjæresten hennes! Endelig får de møte ham, men det er vanskelig å late som ingenting når de ser hvor gammel han er. Han må minst være på alder med Johan! På Røst har Hugo det vanskelig. Uten forvarsel begynner opplevelser fra fortiden å plage ham.

Solen forsvant bak en sky, som ved et trylleslag var landskapet et annet. Det begynte å blåse opp igjen, og i vindkastene syntes han å høre stemmen til bestyreren, den var ond og truende: «Skriker du en gang til, tar jeg ridepisken!» Hugo lukket øynene og slo hendene for ørene. «Nei!» skrek han ut i villelse. «Kjære Gud, hjelp meg!» Han ble sittende på kne, med hodet bøyd og foldede hender. Han orket ikke å leve lenger hvis disse forferdelige minnene skulle begynne å hjemsøke ham igjen.

UTDRAG FRA BOKEN:
Hun var spent da de nærmet seg hjemmet sitt. Antakelig var Sigurd kommet før dem, siden han, Torunn og Gunnhild hadde reist med morgentoget fra Eidsvoll samme dag.
«Vi må ha et navn på huset vårt, Johan. Nummer 76 leide vi bare, men dette er vårt eget.»
Han smilte til henne. «Har du noen forslag?»
«Ja. Liljegården.» Johan lo. «Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste lilje.»
«Jeg har plantet noen. Jeg fikk en hel pose full av tante Ulrikke, hun hadde altfor mange.»
«Men tenk om de dør?»
«Det gjør de ikke.»
I neste øyeblikk la hun forskrekket til: «Det sitter noen på benken vår! Hvem kan det være? Sigurd er blitt med Torunn hjem, og Elvira har sikkert dratt rett fra arbeidet og hjem til Evert. Ingen av dem vet at vi kommer allerede i dag.»
«Det er ikke bare én, det er to,» sa Johan. «Kanskje fru Jespersen har syntes synd på Alperosen og invitert ham med inn i hagen vår?»
«Ikke tøys! Det ville hun aldri gjøre. Det må være herr og fru Jespersen som sitter der.»
«De er altfor beskjedne til å benytte seg av at vi ikke er hjemme og bruke benken vår.»
«Det er to ungdommer. En gutt og en jente, ser det ut som.»
«Og de later til å være så opptatt av hverandre at de ikke har lagt merke til oss.»
«Det er jo Elvira! Jeg kjenner igjen kjolen. Jeg kjøpte det rutete blåtøystoffet på Hjula i mai og brukte bare to dager på å sy den. Det var ikke noe førsteklasses arbeid akkurat, jeg håper ingen titter på vrangen.»
«Da får vi endelig treffe den hemmelige kjæresten hennes, det var på tide!»
Hun sa ikke noe. En stund gikk de tause. Brått måtte Elvira ha lagt merke til dem, hun trakk seg vekk fra kjæresten, og da Elise og Johan nådde bort til det lave stakittgjerdet, så Elise at datteren var rød og virket svært forlegen.
«Hallo! Så hyggelig at noen nyter ettermiddagssolen på benken vår!» Hun forsøkte å skjule sin forskrekkelse over mannen som nølende hadde reist seg. Det var slett ingen ung gutt, han så ut som om han kunne vært faren til Elvira!
«Dette er Nils Christian Schou Bertelsen,» mumlet Elvira.
Elise rakte ham hånden over gjerdet. «Og jeg er moren til Elvira, Elise Thoresen. Hyggelig å hilse på Dem.» Hun fikk seg ikke til å si du til en voksen, fremmed mann som attpåtil så ut som om han tilhørte et høyere sjikt enn dem.
Johan åpnet grinden for å komme inn til dem, det var sikkert fordi han måtte fordøye forskrekkelsen først, tenkte Elise. At Elvira på 17 hadde en kjæreste som var omtrent på samme alder som ham, var nok et sjokk.
Elise fulgte etter ham. Elvira så ut som om hun ønsket seg langt vekk.
Da Johan hadde hilst på den fremmede, skyndte hun seg å si at Nils Christian egentlig var på vei hjem, men at benken hadde sett så innbydende ut i ettermiddagssolen. «Jeg følger ham et lite stykke,» la hun fort til. «Sigurd kom hjem for litt siden og dro av gårde til løkkene for å sparke fotball.»
«Jeg trodde du bodde hos onkel Evert?»
Elvira ristet på hodet. «Det var ikke nødvendig. Den gamle raringen har ikke vist seg flere ganger.»
Men hun kunne jo ikke vite om han plutselig dukket opp, tenkte Elise, og husket hvor oppskaket Elvira hadde vært i stemmen da hun telefonerte for å fortelle om den mystiske, gamle mannen. Kanskje det var vennen, Nils Christian, som hadde roet henne?
Johan gikk foran henne inn. Straks de var kommet inn i gangen, dukket fru Jespersen opp. «Der er dere tebake!» utbrøt hun, tydelig lettet.
«Jeg håper du ikke har hatt bry med Elvira, fru Jespersen?»
Fru Jespersen ristet på hodet, men unnlot å møte blikket hennes. Noe var visst ikke helt som det skulle være.
«Elvira nekta å bo hos onkel’n sin. Hu kunne greie seg sjæl, sa a.»
«Det har hun sikkert bare hatt godt av. Takk for hjelpen uansett. Er det bra med dere?»
Fru Jespersen nikket og skyndte seg tilbake til kammerset sitt.
«Så rar hun var,» hvisket Elise til Johan. «Hun som pleier å være så glad i å prate.»
Johan sa ikke noe, han var mørk i ansiktet. Det var sikkert fordi han hadde mislikt kjæresten til Elvira, og hun forsto ham godt. Ingen foreldre ville like at deres sytten år gamle datter ble kjæreste med en mann på farens alder.