Jenny kaster seg inn i et nytt kjærlighetsforhold. Emily er redd for at Gerhard fremdeles har sterke følelser for Jenny, og at han ikke bør se henne, ettersom han skal unngå sinnsbevegelser. Den engelske doktoren kommer til Bergen for å forsøke å finne ut hva som feiler Gerhard og, om mulig, helbrede Pauline.
Konstanse er offer for utpressing. Hun frykter at motehuset vil ta skade av ryktene som spres om henne. I tillegg opplever hun svik fra en av sine ansatte.

Konstanse smilte. ”Nå foreslår jeg at vi konsentrerer oss om fremtiden. Jeg har stor tillit til dere to. Sammen skal vi lage Lind Modes beste kolleksjon til nå!”
De satte i gang. Det boblet med ideer. Blyantene formelig fløy i luften. Ark etter ark ble fylt, mens de bladde i motemagasiner, gransket stoffprøver og danderte lengder av tynne stoffer på modellbystene. De var i gang.

UTDRAG FRA BOKEN:
”Herr Hvidsten ber om å få snakke med Dem,” sa piken.
Konstanse kjente sinnet flamme opp ved tanken på ham. Hvordan våget han å oppsøke henne i hennes eget hjem? Hun hadde da gitt ham klar beskjed om at deres såkalte vennskap måtte være over?
”Skal jeg be ham om å komme inn?”
Hun sukket. Dersom dette gjaldt fru Svendsens stilling, som hun fryktet, måtte hun snakke med ham. Det var ingen vei utenom. ”Vis ham inn!” nikket hun.
Han hilste overdrevent høflig. ”God aften, kjære fru Lindemann!”
Hun rettet ryggen, på vakt. Hva var dette? Han virket direkte smørblid. Det lovet ikke godt. ”God aften,” svarte hun, kjølig.
Han satte seg, uten å vente på å bli oppfordret til det, var så ivrig at han nesten hoppet i stolen. ”Jeg kommer på vegne av min forlovede,” sa han.
”Jaha?”
”Hun sier opp stillingen sin.”
Konstanse rykket til. ”Det er et alvorlig skritt å ta. Burde hun ikke fortelle meg dette selv?”
”Jeg tilbød meg å gjøre det for henne.”
”Det betyr at det er De som har funnet på dette. Hun vil kanskje ikke slutte i Lind Mode?”
”Visst vil hun det! Hun er bare for brydd til å snakke med Dem akkurat nå.”
”Akkurat nå?”
”Ja. Hun synes det er en påkjenning å være forbundet med Dem.”
”Forbundet med? Det var da et merkelig uttrykk?”
”Ikke heng Dem opp i ordene. Forstod De ikke hva jeg sa? Kvinnen som har skapt to vakre og vellykkede kolleksjoner for Dem, sier opp stillingen sin. Fra nå av er De alene om å drive Lind Mode.”
”Jaha. Og hva skal fru Svendsen bedrive?”
”Vi har tatt nok en avgjørelse. Vi skal starte vårt eget motehus.” Triumfen stod malt i ansiktet hans.
”Det kommer ikke til å gå.” Hun beveget seg, irritert.
”Hvorfor ikke, med Linneas talent? Tidspunktet kunne ikke ha vært bedre!”
”Tør jeg spørre hva De mener med det?”
Han smilte ondskapsfullt. ”De er skandalisert, fru Lindemann! Alle kommer til å le av Dem. Snart har De fleste kundene Deres forsvunnet. Hvem vil forbindes med en kvinne som er utro på sin egen bryllupsreise, føder en løsunge og utgir barnet for å være sin ektemanns?”
Hun hadde lyst til å slå ham midt i det selvtilfredse, ondskapsfulle ansiktet, men formante seg selv om å vise styrke. ”Skulle de latterlige ryktene gjøre noe til eller fra?” spurte hun med iskulde i røsten.
”Latterlige? De vet hva man sier: Ingen røk uten ild. Min forlovede vil nødig bli sett i nærheten av Dem. Et dårlig rykte lukter, og det smitter.” Han laget en smattende lyd og ristet på hodet. ”Tenke seg til at jeg en gang tenkte på Dem som en mulig hustru! Takk og lov at jeg kom på bedre tanker!”
Han kom på bedre tanker? Hun skottet mot den halvfulle tekoppen, ville gjerne ha slengt innholdet i ansiktet hans.
”Ryktene går over hele byen,” tok han opp. ”Det er lett å få et dårlig rykte, men nærmest umulig å bli kvitt det.”
”Nå bekymrer ikke jeg meg om de ryktene,” sa hun, og klarte å holde tonen lett. ”De er for latterlige. Tør jeg spørre om hvordan dere skal klare å starte et motehus? Det krever svært mye penger.”
”Dette har De egentlig ikke noe med, kjære frue, men jeg kan røpe at jeg har solgt huset i Kragerø og lånt det resterende.”
Dum var han også. Han burde ikke røpe slikt, særlig ikke for henne.
”Banken var villig til å satse på oss, ettersom min forlovede er den som har stått bak Lind Mode.”
”Det er vel litt sterkt sagt å si at hun står bak mitt motehus.” Igjen dirret sinnet i henne som en spent streng. Takk og lov at hun hadde ansatt folk, og til en viss grad var forberedt på dette. ”Kolleksjonene har blitt til i samarbeid mellom fru Svendsen og meg.”
”Hun laget klær da De først møtte henne, vakre klær. Hun hadde bare ikke penger til å sette dem i produksjon eller presenterer dem skikkelig.”
Konstanse trakk på skuldrene. Det var for så vidt riktig, men det aktet hun ikke å innrømme.
”Min forlovede mener at hun skal klare å lage enda bedre kolleksjoner uten Deres innblanding. Det er hun som er den profesjonelle designersken og syersken, ikke De. De er bare en rik og skandalisert arving.”
Nå hadde han gått for langt. Hennes del av arbeidet var redusert til ”innblanding.” Konstanse trakk i bjellen, og piken kom ilende til. ”Herr Hvidsten skal gå nå,” sa hun.
”Som De vil.” Han reiste seg, gikk mot døren, og snudde seg. ”Min forlovede vil gjerne slutte på dagen. Det er vel en fordel for Dem også. Da slipper De lønnsutgiften. Nå som inntektene kommer til å svikte, er vel ikke det uten betydning?”
Piken hadde forsvunnet ut i hallen. Konstanse snappet etter luft. ”Hvorfor vil fru Svendsen absolutt slutte på dagen?”
”Sa jeg ikke det for litt siden? Hun er redd for å bli skandalisert. Vårt motehus skal ikke være befengt med Deres skyggebelagte fortid. Til oss skal byens velstående menn trygt kunne sende sine fruer.”
Konstanse trakk på skuldrene og verdiget ham ikke flere ord. Sende sine fruer? Han så tydeligvis på kvinner som umælende, hundsede individer. Ham om det. Arme, dumme fru Svendsen! Hun kunne ikke ha noe begrep om hva hun gav seg ut på. Konstanse knyttet hendene. Samtalen med herr Hvidsten hadde gjort henne så rasende at hun knapt fryktet sladderen. Hun skulle vise dem alle! Hun skulle hente frem alt hun hadde lært ved å iaktta sin mor. Rebekka Lindemann ville ikke ha latt seg kue av rykter, det var sikkert og visst! Hun sukket. Om bare moren hadde levd! Da hadde hun hatt en å støtte seg til. Nå hadde hun bare Gerhard, og han var altfor opptatt av hva andre tenkte og sa. Det visste hun av bitter erfaring.