| Forfatter: | Elisabeth Hammer |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2015 |
| Antall sider: | 253 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Misteltein |
| Serienummer: | 9 |
| ISBN/EAN: | 9788202471477 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Myke drømmer
Selma får vite at Joakim har reist fra byen, og at hun trolig ikke vil få se ham igjen. Hva med barnet? Skal hun skrive og fortelle ham om det? Til tross for sorgen hun føler, bestemmer Selma seg for ikke å la seg knekke. Hun fristes til å takke ja til deltidsstillingen på sykehuset. Også når det gjelder Rannveig og moteforretningen må hun ta et valg.
Selma stirret stivt ned på lånedokumentet. Det var skremmende, dette, men hun kunne ikke gå tilbake til kolonialen og herr Edelmann Strøm. Kanskje hun bare skulle gjøre det? Hun skulte ned på den prikkete linjen der hun skulle skrive navnet sitt. Det lå en penn på nattbordet, og hun trakk pusten dypt.
Utdrag
Ruth gjorde seg ferdig med den siste vasken. Nå skulle den bare skylles opp, så kunne hun komme seg inn og i seng. Hun gjespet og strakte seg etter brennevinsflasken som stod gjemt under en bøtte som var satt på hodet. Den veide mindre enn hun likte å tenke på, for det var ikke så lenge siden sist hun hadde kjøpt ny flaske, og nå begynte det å bli tomt for penger. Hun nøyde seg med å ta en liten slurk og satte så flasken tilbake. Selma skulle bare visst at det var grunnen til at hun hadde tilbudt seg å ta seg av all vask fremover, fordi det var lettere både å oppbevare og snike til seg en slurk av brennevinsflasken her ute i bryggerhuset enn på soveværelset. Etter at Selma nesten tok henne på fersken med en brennevinsflaske under blusen tidligere, tok hun ikke lenger slike sjanser.
Skyllevannet var iskaldt, og det tok ikke lang tid før det begynte å stikke i fingertuppene. Men hun var snart ferdig, og brennevinet varmet nok til at hun kunne bite tennene sammen. Da hun først hørte skritt som nærmet seg, reagerte hun ikke på det, hun antok bare at det var noen som skulle på doen før de gikk til ro for natten, men da skrittene nærmet seg bryggerhuset, ble hun på vakt.
Kunne det være spaneren som kom tilbake, han hun ikke var sikker på om kunne være Alfreds spion? Eller var det kanskje Jerven? Fortsatt hadde hun ikke slått fra seg mistanken om at han holdt henne under oppsyn, og hun vendte blikket mot døren da en skygge la seg inn over gulvet. Men det var verken en politispaner eller politiet, det var faren, og hun følte både lettelse og skuffelse på en gang. Det forundret henne. Lengtet hun etter å se Jerven igjen?
– Jeg ville bare se om jeg kunne hjelpe deg med noe? Faren kom inn og så på klærne hun nå var ferdig med å skylle. – Det begynner å bli sent, la han til. – Og du skal tidlig opp i morgen.
– Takk, far, men jeg er ferdig.
– Ja, men jeg kan jo … Han grep etter et laken og trakk det ut av kummen. – Jeg kan hjelpe deg å vri og henge det opp.
– Takk, det sier jeg ikke nei til. Hun var likevel usikker da hun kikket opp på ham. Det så ut til at faren hadde noe på hjertet, noe han kvidde seg for å ta opp med henne.