Når var det jeg hadde den siste blødningen? Rebekka forsøkte å tenke etter, men visste det innerst inne. Det var lenge siden, flere måneder. Før jul måtte det ha vært. Før hun og Ulf var sammen på ordentlig for første gang, i den gisne høyløa ovenfor gården.
Margot sto fortsatt foran henne, alvorlig og ventet på at hun skulle svare.
Tårene hadde sluttet å renne, og underlig nok følte hun seg ikke like trett lenger. Nå skjønte hun hvordan det hele hang sammen. Det var kroppen hennes som sa ifra, som ville ta vare på det lille frøet som var sådd i henne, og som var begynt å spire. Det som var unnfanget i brennende lidenskap og varme i en trekkfull og iskald løe.
En uventet glede rant gjennom henne som et sildrende lys.
– Jeg er med barn, Margot.
Margot skiftet tak på langkosten som hun fortsatt sto og støttet seg til.
– Det var det je tenkte, ja.
– Hva mener du nå, Margot? Har du skjønt det lenge?
– Ei stund.
– Men hvorfor har du ikke sagt noe? Så du har gått rundt og …
– Trudde du visste sjøl. Venta på at du skulle si noe.
– Men jeg visste ikke, Margot, jeg skjønte det ikke før nå. Det har vært så mye …
Rebekka tenkte på alt som hadde skjedd siden jul. Brannen. Margot som var blitt så skadet, og som måtte ha tilsyn og hjelp døgnet rundt. Hun selv som var blitt slått ned av Andreas oppe på Gaupli, og hadde ligget til sengs i dagevis. Kristines fødsel, ansvaret hun hadde hatt for de små i ukene etterpå. Så var det Andrine, Jensine og Andreas’ nyfødte barn, som hun passet på sammen med Margot, døgnet rundt. Det hadde vært mye, i tillegg til arbeidet i fjøset og stundene hun hadde gått Bertha til hånde. For ikke å snakke om engstelsen for Ulf, uvissheten, lengselen, det evige savnet.
Nei, det månedlige var det siste hun hadde tenkt på, hun skjønte det nå.
Ei ku rautet langt og klagende og fikk straks følge av flere. De ventet på å bli melket og kunne ikke skjønne hvorfor Margot og Rebekka bare sto der.
– Det må ha vært rett før jul, sa Rebekka, like mye til seg selv som til Margot. – Eller ikke så lenge etter. Da Ulf besøkte meg i fjøset.
– Det vil bli synlig snart, sa Margot.
Rebekka la en hånd på maven. Ennå var den ganske flat, men nå som hun hadde skjønt det, visste hun at noe var forandret. Den var allerede begynt å vokse, og det kunne nok alt sees av et trent øye, selv om hun faktisk hadde lagt på seg andre steder på kroppen også, noe Bertha hadde kommentert.
Snart ville det ikke være mulig å skjule for noen, ikke engang med vide klær. Hun begynte å telle på fingrene.
– September! I september tror jeg det blir.
– Vi får ta stellet, så får vi prate etterpå, sa Margot.

Tankene fløy som skimrende skygger i hodet mens hun melket, de klarte ikke helt å få feste. Hun gjorde det vante arbeidet, slik hun hadde lært og fått inn i fingrene. Hun trengte ikke tenke på hva hun skulle gjøre, det gikk av seg selv.
Desto mer kvernet tankene rundt det andre, det hun ikke klarte å fatte, spiren hun bar på. Ulf, som skulle bli far.
Sammen med den yrende gleden kjente hun en glødende redsel. Hva ville komme til å skje?
Tankene streifet Jensine, som var blitt jaget fra gården da hun ble med barn. Men det var ikke bare på grunn av barnet at Haavard hadde vist henne bort. Haavard kom ikke til å sette henne på dør, hun var viss på det. Men hva med Nicoline?
Men nå som Andreas hadde lovet å trekke tilbake det falske vitnemålet, var det i det minste et håp om at Ulf ville bli frikjent. Da kunne de leve sammen, de tre, Ulf og hun og den lille.
Hun visste at dette var et barn hun skulle bære frem med kjærlighet. Ikke som året før, da hun hadde vært livredd for at det hun og Jens hadde gjort skulle bære frukt. Tanken streifet barnet, eller det som kunne ha blitt til et barn, om det ikke hadde blødd ut av henne. Hun hadde ikke skjenket det mange tanker de siste månedene.
Nå skulle hun bli mor til Ulfs barn. Og Ulf, han skulle bli fri.
Det var de to tankene hun skulle holde fast ved i tiden som kom.
Men det ville ikke bli noe enkelt liv. Det vanskeligste var Kristine. Hvordan skulle hun klare å fortelle at Ulf var barnets far? At hun hadde løyet for henne, i hvert fall fortiet sannheten, hele tiden, mens Kristine hadde betrodd henne sin store kjærlighet, stolt på henne?
Nei, Kristine måtte ikke få vite, ikke ennå, ikke på lenge. Ikke før hun var sterk nok, så hun kunne tåle å høre sannheten.
Frykten for fossen var der på ny, sterkere enn noen gang. Det bruste og brølte om ørene, og hun snappet etter luft. Kua hun melket rørte urolig på seg. Hun reiste seg så fort at bøtta nesten veltet. Hun måtte ut, få luft, få puste.
Og hva med malerdrømmen? Bergslien malerskole for kvinner, den deilige drømmen om Paris? Kanskje hadde Emmanuel tatt med seg maleriet til ingen nytte? Gikk det an å male når man fikk barn? Hun trodde ikke det. De malerinnene Cecilie kjente til, var så vidt hun hadde forstått enslige kvinner.
Verken Kitty Kielland eller Harriet Backer, som begge hadde fått malerier antatt på Vårsalongen i Paris, var bundet av barn. Ikke av mann heller, etter hva Cecilie hadde fortalt.
Gleden hun hadde følt ble blandet med en bitter smak.
Nei, hun kunne ikke slutte å male, kunne ikke slutte å håpe. Hun måtte ha noe å drømme om, særlig nå som Ulf var på flukt, og hun ikke visste når og om hun ville få se ham igjen. Selv om det ble slik at dommen ble endret, straffen frafalt og han ble erklært fri.

Til toppen