Onde krefter (Heftet)

Serie: Flammedans 49

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 49
ISBN/EAN: 9788202379599
Kategori: Romanserier
Omtale Onde krefter
Nikolai reagerte med sinne og frustrasjon da godseieren fra Skogmo gård ga Elias en fjordhingst i gave. Elias tenker stadig på dette, og selv om han er blitt glad i hingsten, går han til markedsplassen for å selge den. Han blir overrasket da Roald legger inn bud, men når Anna dukker opp, forsvinner drengen i folkemengden.

- Hva holder du på med? Har du tenkt å selge hesten din? Elias hoppet nærmest, så fælt skvatt han.- Denne hesten skal ikke selges! ropte moren og snudde seg mot mennene som holdt på å by.- Ikke bland deg inn i dette, kvinnfolk. La gutten gjøre seg ferdig. Moren snudde seg mot mannen som snakket, satte hendene i siden og stirret på ham med lynende øyne. - Det er min sønn, sa hun hardt. - Han er ikke gammel nok til å ta en slik avgjørelse.- Det er min hest, sa han dirrende. - Pappa ville ikke at jeg skulle ta imot hesten. Stemmen hans skingret, så sint var han. - Da er det riktig at jeg kvitter meg med den.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det kalde vinddraget fikk henne til å skutte seg, og raskt kom hun seg inn i det varme kjøkkenet og begynte med middagen. De skulle ha kjøttkaker i dag.

Et plutselig skrik fikk henne til å fare sammen, og da hun oppdaget Linnea på full fart mot vinterstua, la hun fra seg kniven og hastet ut i gangen. – Hva er det, Linnea? Hvorfor skriker du slik?

Linnea stanset, hev etter pusten. – Det er kattungene, sa hun heseblesende.

Anna så spørrende på henne.

Linnea skulle si noe mer, men så ristet hun på hodet. – Det er fryktelig. Jeg klarer ikke å si det.

– Så vis meg det, sa Anna og skyndte seg inn i kjøkkenet og hentet sjalet.

Nok en gang var hun ute i kaldværet. Denne gangen på vei mot trevet.

Linnea løp ved siden av henne, og snart gikk de inn til duften av kaldt høy og en hjerteskjærende mjauing.

– De er her borte. Linnea skalv i stemmen der hun gikk mot gluggen.

Hun stanset idet hun kom bort til veggen og pekte mot noe på gulvet. – De er døde, mamma.

Anna satte seg på huk, stirret vantro på kattungene som lå strødd utover gulvet. – Hvordan kan dette ha skjedd?

– Kanskje det er hannkatten. Linnea gråt nå. – Vi pleier å passe på så døren er lukket, men den sto på gløtt da jeg kom.

Smerten hun kjente ved synet av kattungene, sprengte i brystet. – Jeg vet ikke hva jeg skal si. Hun var på gråten, hun også nå. – Dette er trist og ikke til å forstå.

Linnea nikket og løftet hånden mot munnen. – Nå kommer Elias til å bli lei seg. Han har vært her flere ganger. Han er så glad i kattunger.

Anna løftet til seg kattemoren og strøk henne over pelsen. Tanken på at katten hadde mistet ungene sine på et så grusomt vis, var nesten ikke til å tåle, og at hun led, var det ingen tvil om. – Kan du be Roald ta seg av kattungene? Jeg tar kattemoren med meg inn, la hun til.

Linnea nikket. – Det samme skjedde på Holtet en gang. Jeg hørte noen snakke om det på skolen.

– Slikt kan skje hvor som helst. Anna snudde seg vekk fra det grufulle synet, en blodig masse av kattunger som så vidt hadde begynt på livet.

Linnea tok følge med henne ut, men da de kom ned låvebroen, gikk hun med kjappe steg mot fjøset.

Anna trakk pusten dypt ned i magen mens hun holdt katten godt inntil seg. Den hadde sluttet å jamre nå, det var fordi den følte seg trygg, visste hun og gikk mot vinterstua.

Tankene var mange da hun endelig kom inn. De hadde mistet flere dyr i det siste, og den grusomme skjebnen kattungene hadde fått, skar henne i hjertet. Det ble sagt at fastboende ikke brydde seg om dyrene sine annet enn til mat, men det var ikke sant, visste hun. Hun hadde bodd på gården lenge nå og gruet seg alltid til slaktingen. Heldigvis var den over, for denne gang.

Katten la seg ved gruen mens den stirret på henne, bebreidende og trist på samme tid, syntes hun og snudde seg vekk.

Blikket søkte nok en gang ut. Det hadde begynt å skumre, og Linnea kom gående. Man kunne se på hele skikkelsen at hun var lei seg.

Verst ble det nok for Elias. Ingen av de andre ungene var så glad i dyr som han. Han knyttet sterke bånd til dem og stelte dem som om de skulle være barn.

Det gikk i kjøkkendøren, det var Linnea. – Roald skulle ordne det, sa datteren gråtkvalt.

– Det er bra. Anna smilte til henne, men Linnea smilte ikke tilbake. Hun var bare trist.

– Hva sa Roald da du fortalte om det som hadde skjedd?

– Han sa ikke noe, men gikk for å fjerne katt… Linnea kom ikke lenger, for nå lente hun seg fremover bordplaten og hulket så skuldrene ristet.

Anna gikk bort til henne og strøk henne over håret. – Det er slikt som kan skje, sa hun lavt. – Vi kan ikke styre skjebnen.

Linnea løftet hodet og så på henne med rødkantede øyne. – De hadde sikkert blitt pene.

Anna nikket. – Alle dyreunger er pene.

Linnea reiste seg og gikk bort til kattemoren, som så på dem med et uutgrunnelig blikk. Snart hadde katten Linneas armer rundt seg, men den malte ikke som den pleide, og Anna tenkte på pattene som sikkert var fulle av melk. Hun husket da Liv ble borte for henne, hvordan brystene hadde flommet over og savnet hadde blitt enda inderligere, enda dypere.

Hun snudde seg mot døren idet den nok en gang ble åpnet.

Denne gangen var det Elias, og hun så hvordan Linnea pintes. Hun og Elias var alltid gode venner, hun kunne ikke huske at de noen gang hadde vært uenige.

Elias stanset rett innenfor døren. – Hva har skjedd? spurte han. – Hvorfor stirrer dere slik på meg?

Linnea presset ansiktet inn i kattepelsen og hulket.

Elias så på Anna. – Hva har skjedd? gjentok han. – Dere oppfører dere så merkelig. Stemmen hans dirret svakt.

– Vil du ha en kopp kaffe? Spørsmålet kom av seg selv.

Han ristet på hodet. – Nei. Jeg vil vite hva som er i veien.

– Kattungene er døde, snufset Linnea. – Hannkatten tok dem.

Elias så fra søsteren til Anna. – Det er ikke sant.

Anna nikket. – Jo, sa hun lavt. – Linnea snakker sant.

Hendene hans lukket og åpnet seg, ansiktet hadde fått et stramt drag. – Det er ikke hannkatten som har gjort det, sa han innbitt. – Det er Roald.

Til toppen

Andre utgaver

Onde krefter
Bokmål Ebok 2017
Onde krefter
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016

Flere bøker av Jane Mysen:

Bøker i serien