Ole Johan stod tidlig opp. Han hørte at Ruth var på kjøkkenet. Søsteren forsøkte å få i Anna og Aksel grøt, og han kikket inn døren idet han skulle gå.
– Jeg drar ut på flyvebåtfabrikken. Kan du si til far og Liv at jeg blir sen? De nye flyene har kommet, og jeg skal være med og montere dem. Det var en blank løgn. Flyene var kommet, men ingen av svennene fikk komme nær dem. Heldigvis visste ikke Ruth det.
– Det skal jeg, svarte Ruth. – Og vær forsiktig, er du snill. Jeg liker ikke at du holder på med tunge og farlige gjenstander.
– Det er ikke farlig, svarte han med en liten latter. Men alvoret lå tungt på ham. Han skulle jo ikke på flyvebåtfabrikken, og han likte ikke å lure Ruth.
Farens sykkel ble stående ved gjerdet da han gikk ut av porten og satte kurs mot byen. Vanligvis brukte han den, men ikke denne dagen. I så fall måtte han sette den fra seg ved togstasjonen, og der kunne sykkelen lett bli stjålet. Det kunne han ikke gjøre mot faren, så han fikk bruke føttene.
Han gikk med raske skritt og sjekket lommen stadig vekk for å forsikre seg om at pengene fortsatt lå der. Tro hva Håkon ville si når det ble kjent at han hadde dratt sin vei? Ole Johan likte ikke tanken på å ha lurt broren heller. Kanskje faren til og med ville bebreide Håkon for å ha lånt ham penger? Men om han skulle få se Rosa igjen, kunne han ikke tenke slik. Dette var noe han bare måtte gjøre.
Nå var det mer enn to uker siden han hadde sett avisartikkelen om fantefølget i Larvik. Han håpet de var der fortsatt, men var forberedt på å lete før han fant henne. Pengene ville rekke en stund, og når han gikk tom, kunne han sikkert få seg arbeid på bondegårder han passerte. Det ville gå i orden, tenkte han hardnakket og dreide på ringen på fingeren. Hun hadde gitt den til ham som et løfte om en fremtid. Han ble varm i brystet av lengsel. Snart skulle han få se Rosa igjen.
Han gikk inn på stasjonen og dro sixpencen langt ned i pannen da han kjøpte billett. Det var viktig at han ikke ble gjenkjent. For sikkerhets skyld løste han bare billett til Tønsberg, om Skoppum. Når han kom til Tønsberg, fikk han heller kjøpe billett videre til Larvik. Heldigvis var det ikke kø i luken, og han ble raskt ekspedert.
Ekspeditøren så ikke på ansiktet hans, og Ole Johan pustet lettet ut da han endelig holdt billetten i hånden. Nå kunne ikke ekspeditøren sladre til Håkon eller Selma dersom de kom for å se etter ham på togstasjonen. For de kom sikkert til å lete etter ham når de forstod at han var borte. Han skammet seg over å gå bak ryggen på familien, men han var også kry. Han hadde holdt planene sine skjult. For det var nødvendig om han skulle finne Rosa. Faren ville aldri latt ham reise til Larvik.
Ole Johan kikket ned på billetten da han gikk ut av stasjonen, og et kort øyeblikk var han ikke oppmerksom. Da han kikket opp igjen, forstod han at han var på kollisjonskurs med et par som kom i rask fart bortover perrongen. De to snakket ivrig sammen, og han rygget et skritt tilbake. Da han kikket opp, var det som om blodet frøs til is i årene. Det var Joakim og Selma.

Til toppen